I FRI DRESSUR: Å være på nett

For svært mange er nett-tilgang – og å være på nett – en selvfølge i hverdagen. I deler av sommerferien har jeg opplevd hvordan det er å ikke ha kommunikasjon med omverdenen. Jeg har nemlig vært et sted hvor de nødvendige signaler mangler. Jeg har ikke hatt mulighet til å følge hva den velkjente skjermen kan fortelle meg, og jeg har bare hatt en dårlig telefonisk dekning. Så deilig!

Det har fått meg til å mimre litt. Da jeg gikk på skolen, skrev vi stiler på papir. Vi hadde timeplan på papir. Og meldinger hjem for mer eller mindre uartig oppførsel kom i en spesiell bok.

Mine første avis-år, ja, de varte faktisk ganske lenge, var det skrivemaskin, manuell og senere elektrisk med kulehode og rettetast som var arbeidsredskap. Leksikon og ordbok ble flittig brukt, og telefonkatalogen kunne fortelle mer enn akkurat hvem som hadde hvilke nummer. Og telefonen var et svart ”hundeben” på et dertilhørende apparat som var knyttet til veggen med en ledning. Man måtte være i nærheten av en slik for å kunne snakke med andre. Ordet mobiltelefon med nødvendig dekning var noe ukjent.

Hvordan klarte vi oss i en så primitiv tilværelse?

Nå er vi så godt som avhengig av disse elektroniske duppedittene. Går mobiltelefonen tom for strøm, er det krise. For ikke snakk om – mistet! Minnekortet inneholder jo alt det vi tidligere hadde i hodet.

Hvor mange er det ikke som gjennom nesten hele dagen er innom noen mediesider for å få med seg nyheter og være oppdatert. Og hva kan vi ikke finne på nett eller få hjelpe til? Hva het nå han som var leder i den klubben?

Nei, vi må nok være på nett.

Men det er jo litt skremmende også. For hvor avhengig har vi ikke gjort oss av disse «nymotens» greiene!? Barnebarn jeg har, er helt hoderystende over sin gamle farfar som ikke sender melding i stedet for å ringe eller komme på besøk. «Er det ikke hyggelig å snakke med farfar?» «Joda, men det er jo greit med melding også». Litt skremmende, for vi glemmer jo nesten å snakke med hverandre.

Som sagt – jeg har altså vært på ferie i et område så godt som uten dekning. Bare et spesielt sted ute på trappen kunne jeg få kontakt med omverdenen. Tekstmeldinger gikk ikke gjennom like raskt som vanlig – og en skjerm med tilhørende mus og tastatur var bare å glemme.

En ganske så behagelig tilværelse, men det var jo noen ganger det kunne vært greit å gjennomføre en skriftlig kommunikasjon via skjermen eller få stilt sin nysgjerrighet på hva noblad.no hadde av hendelser fra de mer urbane strøk.

Men ferie er ferie og hverdag er hverdag!

Arne Vidar Jenssen