I FRI DRESSUR: En klodrians bekjennelser

Jeg har en tendens til å slå meg. Riktignok er jeg ikke så ille som min bror, som har brukket, bristet og forstuet hvert bein og ledd i kroppen flere ganger.

Men dog, skadelisten er lang. Og jeg kan ikke skylde på ekstremsport eller andre utagerende atletiske sysler heller.

Svaret er nok heller at jeg er litt klønete. Mitt første brudd var et resultat av et lite grasiøst stup fra et lekeapparat – med hodet først. Brukket arm og hoderystelse. Når man er fem år så er det litt stas med gips, men dette er en oppfatning som raskt endrer seg.

En gang sparket jeg elegant i stykker foten ved å sikte rett på en dørterskel. Høyre tå brakk, seks uker med krykker.

En dristig danseoppvisning resulterte i flere uker med uutholdelige ryggsmerter.

Bare for å nevne noe …

For en drøy måned siden var uhellet ute igjen. Jeg ble fraktet til legevakten – i ambulanse – med en forstuet ankel etter et litt uheldig sidesteg på isen en sen lørdag kveld. Her har hovedleddbåndet i ankelen fått seg en kraftig forstrekking. Nå er det balansebrett-trening og med litt flaks er jeg kanskje helt bra igjen om et par måneder.

Jeg registrerer jo at de fleste av mine venner og bekjente ikke driver og pådrar seg slike skader i tide og utide. Jeg observerer damer med 15 cm stiletthæler som strener uanfektet og stødig over issvuller i bratte nedoverbakker. Personlig har jeg opplevd å falle mens jeg tilsynelatende sto helt i ro på plant underlag.

Men jeg skal ikke male fanden på veggen – for det positive er mitt siste møte med Oslo kommunale legevakt (OKL). Det er ikke så ofte jeg hører folk si pene ting om denne institusjonen, så jeg må benytte anledningen nå.

Jeg holdt på å fryse i hjel i 20 minus med et bein jeg ikke kunne gå på og ingen mulighet til å oppdrive taxi. «Vi sender ambulanse», var beskjeden fra 113. Tullet inn i femten pledd ble jeg trillet inn på et værelse på OKL hvor jeg ble tatt hånd om på beste vis. Jeg var naturlig nok litt flau. Det er jo ikke så morsomt å rekvirere ambulanse på grunn av en forstuet ankel, men alle syntes å være enige i at 20 minusgrader var gyldig grunn.

Da jeg så ringer Legevakten en måned senere for å høre om foten fortsatt skal være hoven og vond, er beskjeden «Ta en tur hit i dag du. Du får time, du trenger ikke å vente». En sjarmerende lege tar imot meg, ikke et minutt for sen, og tegner og forklarer hva som er skjedd med foten min. «Ring for all del igjen, hvis du ikke blir bedre om noen uker» sier han med et smil.

Varme tanker til OKL fra denne klodrianen, og til alle våre lesere:
trå forsiktig på glattisen.

Kristin Trosvik