I FRI DRESSUR: Tid for opprydning?

Dagsavisen har en spalte der de stiller folk spørsmålet; hva er det mest unødvendige du eier? Et godt spørsmål nå som det nærmer seg våropprydning. Men hva ville jeg svart på et slikt spørsmål, som har kjelleren full av glemte skatter...

Symaskinbordet jeg etter ti år fortsatt ikke har fått malt eller satt nye knotter på? Det to meter lange asiastiske spydet jeg arvet av en ukjent fetter? Det grusomme konfirmasjonsbildet tatt en vårdag jeg ikke bare hadde en dårlig hårdag, men også et voldsomt allergiutbrudd? De tre gummihønene i ulik størrelse eller kartongen med skakke keramikkfigurer fra syvendeklasse?

Samboer'n min synes jeg har for mange sko, og fnyser av argumentet om at jeg kan ha dobbelt så mange som ham fordi mine sko er halvparten så store som flytebryggene hans. Jeg synes pastamaskinen som har blitt brukt to ganger på elleve år er en bedre kandidat for loppemarked. Eller fektebagen som først nylig ble pakket ut etter siste trening sent på åttitallet.

Noen ting er enkle å kaste, men andre trenger noen år på å støve ned før man innser at det ikke er en livsnødvendighet å spare på. En gammel ørelappstol, som jeg etter femten år fortsatt ikke hadde fått trukket om, gikk på loppis i fjor. Da var jeg ganske stolt, og ganske trist. Der andre så stygge slitasjemerker, så jeg avtrykk etter verdens beste besteforeldre. Det rustne, gamle reiseburet til mine avdøde undulater ble kastet samtidig, med et vemodig sukk, til resten av familiens store applaus.

Jeg vet jeg sparer på mye rart, men plutselig kommer det til nytte. En gammel olabukse ble i løpet av noen kreative nattetimer forvandlet til fiskekostyme da toåringen skulle på karneval. Bakplaten til den vindskeive bilderammen er perfekt når man skal pusle store puslespill som må ryddes vekk når maten skal på bordet. Den sammenleggbare, møllspiste flosshatten etter morfar er en ubetinget suksess når seksåringen og venninnene kler seg ut eller vil ha trylleshow. Tre cowboyhatter avverger slåsskamp når kjellerstuen blir til ville vesten. På en regnværsdag kan gamle flyttekartonger bli til morsomme papphus eller forvokste pepperkake-venner. Og hvis noen trenger et eller annet, er det ikke sjelden de kan låne det av meg.

Fullt blir det, men da både jeg og samboer'n har svin på skogen, har vi blitt enige om noe smart. Når vi får en ny ting inn i huset, skal vi bestrebe oss på å kvitte oss med en annen. Da vi kjøpte en stor sittesekk til stua, røyk en skranglete stol rett ut. På verandaen, riktignok, men planen er å kjøre den på dynga når vi bare får gravd den frem fra snøen. Og da jeg kjøpte ny stekepanne her om dagen, gikk faktisk to (av min samboers) gamle aluminiumsgryter i søpla.

Men vi er ikke blitt helt fanatiske - storesøster fikk bli da minstemann kom til verden.