Forkjærlighet for røtter

RYEN/NORDSTRAND: – Jeg har ikke sett på maken, sier Helma Werenskiold.

Hun prøver å få den påmalte fiskeroten sin til å stå på bordet. Men det gidder ikke fisken. Kanskje er den litt som ekte fisker med pumpende hjerter og egen mening? Den ser nesten litt livaktig ut, i hvert fall i hendene til Helga.

Roten, som viste seg å være en fisk i 87-åringens øyne, var en av de første hun fant ute i naturen for cirka 40 år siden.

– Jeg fant en rot en gang og så at "hei, det ser jo ut som en…". Jeg tror sneglen var den første. Jeg satt bare på fyrstikker til følehorn. Også slangen... Da måtte jeg ikke gjøre noen verdens ting, forteller Helma, som har bodd på Nordstrand i over 50 år.

Bruk fantasien

"Hvor mange stopper og lytter, lukter og ser? Hvor mange løfter blikket og gleder seg over grenenes evige dans, når vinden driver sin lek med oss?" har Helma skrevet i en av sine album.

Hun har noe viktig hun ønsker å formidle:

– Ta vare på naturen! Man kan se de mest fantastiske figurene der... Alt har en funksjon og henger så fint sammen i naturen. Norsk natur er vakker, mener hun.

Helga har inntrykket av at når folk går i skogen, så prater de voksne med hverandre, mens ungene svimer omkring.

– Jeg håper at folk heller kan snakke om ting man kan samle, som ikke skader naturen om man tar med, sier Helma.

Hun har en innstilling her i livet: man må ikke være nødt til å kjøpe flotte ting. Helma har skrevet flere artikler til ulike blader om hvordan man kan lage ting av det man finner. Blant annet skrev hun, som en av de første i Europa, en bok om eggekartonger.

Dette fanget Husmorforeningen på Nordstrand opp. De kontaktet henne for "mange år siden" og spurte om hun ville overta en arbeidsstue.

– Jeg var helt forfjamset. "Men jeg kan ikke"... Jo, de trodde på meg, forteller Helma.

Etter det begynte snøballen å rulle. Helma Werenskiold brukte doruller, tørkeruller osv. til å lage de artigste figurer. Kun fantasien satte grenser.

– Jeg ga kurs i hvordan man kan bruke ting på nytt i stedet for å kaste. Vi brukte kreativiteten til å skape ting, forteller hun med store, levende øyne.

Familiehobby

– Ungene var fantastiske og min mann hjalp meg, sier hun videre.

I følge mannen Werner Werenskiold (81) var han og kona mye i skogen med barna.

– Man skal få glede av å komme ut i naturen, og kunne bruke øynene litt og ikke bare gå og titte på stjernene. Dette prøvde vi å overføre til ungene, som lot seg rive med i aller høyeste grad. Det går liksom sport i dette her, sier han og henviser til røttene.

Selv familiens hunder hadde stor interesse for røttene, som var plassert ute i hagen...

Werner og familien har funnet en god del røtter på fjellet, og i følge Werner har det nesten ikke vært nødvendig å skjære til noen av dem.

– Det er det som er så fantastisk. Når du går ute og ser får du etter hvert et blikk for det. Det er spennende når du først begynner med dette her, forteller han.

Norge rundt

Både ingeniør Werner og Østerriske Helma har jobbet som Osloguider i henholdsvis 35 og 27 år.

– Jeg har vært guide i Oslo-omgivelser og reiseleder helt opp til Trondheim i 27 år. Det var så morsomt å formidle norsk natur til turistene. Jeg fortalte om trollene. De var så fascinert! sier Helma. Det stråler i øynene hennes.

Selv om hun ikke har sett noen levende troll selv, har hun i hvert fall sett fjellformasjoner som så ut som troll.

– Vi hadde konkurranser om å lage det fineste trollet på guideturene, men det var vanskelig å kåre bare en vinner. De var så flinke alle sammen! forteller hun.

Fru Werenskiold ønsker å rette fingeren på en ting til:

– Det er noe veldig viktig som ser ut til å forsvinne. Det jeg synes er trist er at jeg har på følelsen av at kreativitet minker veldig når barn og unge bare styrer med tekniske ting, sier hun bekymret.

Helma har full forståelse for at utviklingen går sin gang, men hun håper inderlig at man ikke glemmer å bruke og glede seg over det som er gratis her i livet - naturen.

"Hvis vi viser aktelse for alt det som omgir oss som et ufattelig eventyr og tar i mot med omhu, opplever vi en glede som klinger, lange tider i oss videre."

Det har hun skrevet. Bilder av røtter er naturligvis med i albumet. Troll, fugl, hare, slange... Det er ikke grenser for hva hun har oppdaget ute i naturen, aller helst til fjells.

– Jeg har på en måte mest sans for de områdene man ikke ferdes for meget. Der er det et mangfold, sier 87-åringen.

Kjærlighet...

Hun har vært oppe i 3000 meters høyde i Østerrike, hennes fødeland. Det er ikke noe tvil om at hun savner å kunne bevege seg fritt blant røtter og trær. For tiden oppholder hun seg på Ryenhjemmet, men hun lever på de gode minnene.

– Før i tiden da jeg var på fjellet møtte jeg fantastiske folk. Det å se på alle disse fjelltoppene, spesielt i aftensolen, det er ubeskrivelig, sier Østerrikeren drømmersk.

Da hun var ung leste faren hennes blant annet Knut Hamsun for henne.

– Jeg har vokst opp med en interesse for Norge, forteller hun.

Fint var det da at Helmas livsledsager viste seg å være norsk. Werner hadde en onkel som var norsk generalkonsul i Østerrike under krigen, og selv trengte han praksis for å komme inn på teknisk skole. I følge han var det kjærlighet ved første blikk da han så henne. Og det ser ikke ut til at de har klart å ta vekk øynene fra hverandre ennå.

– Skatten min... sier han stadig og kysser henne på hodet.

Kjærligheten mellom dem er like overbevisende som røttene til Helma.