Ja, jeg er bare en assistent. 51 år gammel og fortsatt bare en assistent.

Jeg har ansiennitet i Oslo kommune fra 1991, altså 32 år i yrket mitt. Riktignok med et par år hjemme i barselpermisjon, men jeg tror jeg med sikkerhet kan si at jeg i løpet av disse årene har tilbrakt mer tid med andres barn enn mine egne.

Livet lager seg og former oss på veien. Noen ganger blir det sånn at det å ha en jobb og inntekt for at hjulene skal gå rundt på privaten, er viktigere enn at man får en høyere utdannelse som igjen naturligvis ville gitt mer penger inn på kontoen. Ja, man har rett og slett ikke muligheten til å gå på skole i flere år. Det er ikke bare å ta en utdannelse for alle.

Vi har i flere uker fulgt lærerstreiken. Jeg ser hver eneste dag hvor fantastiske lærere vi har her til lands. Det kryr av de på min arbeidsplass. Jeg ser frustrasjonen, empatien, tålmodigheten, både sure og fornøyde e-poster fra foresatte, hvordan lærerne takler dette på en profesjonell måte. Jeg ser tårer, jeg ser fortvilelsen over ikke å strekke til. Jeg ser de løpe fra møte til møte. Jeg ser faglig og pedagogisk dyktighet. Jeg ser og hører fortvilelsen og den dårlige samvittigheten de har ovenfor sine egne barn da jobben tar sitt. Jeg ser den fantastiske jobben dere gjør. Jeg ser dere.

Resultatet av streiken suger og dere hadde virkelig fortjent et bedre resultat.

Kjenner elevene best

Men tilbake til oss som bare er assistenter. Vi som holdt åpent hele høstferien og også alle andre ferier lærerne har fri. Vi som er på jobb åtte timer hver dag sammen med elevene. Vi som faktisk aldri har ferie, foruten de 25 dagene som vi har krav på. Og som da er den dyreste feriemåneden i året: juli. Vi som jobber når våre egne barn har skoleferier. Vi som har så lange arbeidsdager at vi knapt har mulighet til å opparbeide oss en avspaseringsdag i ny og ne. Vi som skal være sammen med elevene og gi de den tryggheten og de opplevelsene de fortjener, og kanskje aldri får med familien sin.

Vi som holder hjulene i gang. Ja, når skal vi få den lønna vi fortjener? Når skal politikere forstå hvilken ekstrem viktig rolle vi har i skolen? Vi som blir kasta inn som vikarer (ja, de ufaglærte), vi som har ansvar for de sårbare barna, de som trenger ekstra støtte både når det gjelder det faglige og det sosiale. Vi som kanskje er de eneste voksne som gir de trygghet og som ser de, misforstå meg rett kjære lærerkollega.

Vi som ser elevene fra morgen til kveld, og som muligens kjenner elevene best. Vi som tømmer søppel, feier gulv, smører knekkebrød og leter etter sinte og frustrerte elever, gjenglemte jakker og som hilser på besteforeldre, vi som ser og snakker med foreldrene daglig, vi som sender de på fritidsaktiviteter til rett tid og som sender elevene hjem sammen med de riktige følgegruppene til riktige klokkeslett, vi som hjelper de med lekser.

Vi som er med elevene fra 07.30-17.00 hver dag, hele året foruten de rød dagene og fire uker i juli. Hva med oss? Når skal vi få den lønna vi fortjener? Jeg spør igjen.

Hvis vi streiker, da blir det krise. Skikkelig krise.

Har godtatt for mye

Kjære politikere og Fagforbund. Vi som bare er assistenter nå MÅ vi si at nok er nok vi også. Vi har holdt kjeft alt for lenge. Vi godtar alt for mye. Vi er for snille. Som sagt har jeg 31 års ansiennitet i Oslo kommune. Resultatet er lønnstrinn 17.

Dere får tygge litt på den. Dere som tar oss for gitt. Dere som kun bruker tittelen ufaglært eller assistent, eller Gud forby en ufaglært assistent. Dere som himler med øynene når du får til svar at «jeg har ingen utdannelse, jeg jobber som assistent» Ja, du som gjør det sånn at man faktisk føler seg lite verdt eller som gjør det sånn at jeg vi unngår og snakke om jobben vår rundt et middagsbord i et selskap, fordi alle de andre rundt bordet har høyere utdannelse og sjefsstillinger.

Tygg litt ekstra godt på den du.

Bak en hver ufaglært assistent er det et menneske som daglig år etter år omfavner elevene og strekker seg lengre enn langt, og som av en eller annen grunn som ofte også er veldig personlig har havnet i kategorien bare en assistent.

Jeg mener at erfaringer du drar med deg på livets vei og all læring vi får underveis med dyktige kollegaer gir oss en viss kompetanse. Riktignok ikke en bachelor eller en master.

Men jeg har levd i 51 år og jobbet 31 år med barn. Det må jo kalles en slags master det også?

Skolens superhelter

Hva skal til for at vi som bare er assistenter, vi som ofte bortforklarer hvorfor vi bare er assistenter, vi som rett og slett er lærerens høyre hånd, skolens superhelter, vi som virkelig digger jobben vår får en positiv omtale i media og blir verdsatt offentlig både i ord og lønn?

Avisa Oslo la ut samme innlegg fra Trine Nafstad Strømseth på deres debattside først.