Ingeborg Refling Hagen på Ekeberg

Ingeborg Refling Hagen ble i 1946 invitert til Amerika av Eleanor Roosvelt.

Ingeborg Refling Hagen ble i 1946 invitert til Amerika av Eleanor Roosvelt.

Artikkelen er over 11 år gammel

Fra 1920 til 1941 bodde Ingeborg Refling Hagen på husmannsplassen Nordjordet under Ekeberg hovedgård.

DEL

Plassen ligger rett nedenfor Ekeberg hovedgård på den andre siden av Ekebergveien, kanskje bare et par hundre meter fra gården. Her ligger også orgelhuset med det renstemte orgelet laget av Eivind Groven.

Ingeborg Refling Hagens niese, Dagne Groven Myhren, bor nå med sin familie på Nordjordet. Hun er professor i nordisk litteratur, og har mange gode minner fra tiden med den engasjerte tanten.

– For meg var hun et eventyr. Første gang jeg så henne var jeg fire år og hun hadde nettopp sluppet ut fra fangenskapet under andre verdenskrig i 1944. Hun hadde en kolossal utstråling. Ingeborg var kontroversiell, og var for meg en åndelig jordmor.

Ved feiringen av Ingeborg Rifling Hagens 100 års fødselsdag ble det skrevet at hennes dikt "Jeg vil hem att" hører til våre nasjonalskatter på linje med Ibsens "Terje Vigen".



Svein Gundersen skriver om Ingeborg Refling Hagen på nettstedet "Kulturproduksjoner":

– Hun ble født på Tangen i Hedemark 19. desember 1895, og døde samme sted i 1989 og etterlot seg et forfatterskap med over 70 boktitler. Gjennom store deler av det tjuende århundre var hun levende engasjert i viktige saker innen samtidens kunst, kultur, politikk og pedagogikk.

I 1910 dro hun til England og jobbet som barnepike. Her opplevde hun miljøet med slumkvarterene og en havnebys utallige foreldreløse barn, bryggerottene som de ble kalt, uhyggelige og dyptgripende opplevelser. Moren forsto at Ingeborg ikke hadde det greit i England og betalte billett hjem og skolegang ved Viken kristelige ungdomsskole på Gjøvik. Moren hadde påtatt seg vaskejobb for å betale skolepengene.

Ekebergkolonien.

Etter debuten i 1920, flyttet Ingeborg Refling Hagen inn til Oslo. Rundt henne og maleren Birgit Abrahamsen, som hun var blitt kjent med under den første tiden i Oslo, dannet det seg et aktivt kunstnermiljø. De holdt til i Birgit Abrahamsens hjem på Ekeberg. Broren hennes var lyrikeren Enok Abrahamsen, og maleren Nicolai Astrup, litteraturforskeren Anders Krogvik og pianisten Nils Larsen var venner av huset.

Etter hvert sluttet flere yngre kunstnere seg til, og da Ingeborg Refling Hagen kjøpte eiendommen Nordjordet på Ekeberg, ble dette et naturlig sentrum for miljøet. De som kom til, var blant andre billedhuggeren Gunnar Jansson, komponisten Eivind Groven, pianisten og dirigenten Melvin Simonsen, skuespilleren Julian Strøm og malerne Dagfinn Werenskiold, Reidar Aulie og Leon Aurdal. De dannet kjernen i gruppen "De unge" som i 1926, under Birgit Abrahamsens instruksjon, framførte "Bryllupet i Genua" av Hans E. Kinck på Mayolscenen. Dette var Ingeborg Refling Hagens første store teateroppsetning.

Forestillingen fikk blandet mottakelse, i enkelte aviser ble den fullstendig slaktet.

Kinck selv mente at dette mer skyldtes uvilje mot hans diktning enn mot selve oppsettingen. Resultatet av kritikken var imidlertid at ensemblet ble splittet. Skuespillerne som hadde engasjement ved de faste teatrene trakk seg fra oppsettingen. Men de andre fortsatte arbeidet, og fra høsten 1926 hadde de faste opplesingsprogram i Kunstnerforbundet. Denne teatervirksomheten gikk under navnet Kinck-Wergelandteatret, og arrangementene fortsatte helt fram til andre verdenskrig.

På Ekeberg ble det også arrangert en rekke opplesings- og musikkaftener. Ved siden av dette, ble det drevet et aktivt kulturpolitisk arbeid, med tilhørende intens og livlig pressedebatt. Gruppen på Ekeberg ble fort navngitt som Ekeberg-kolonien, og Ingeborg Refling Hagen ble beskyldt for å dirigere norsk åndsliv fra Ekeberg. Gruppen fikk stor betydning innen flere kunstarter. Kunstnerne i gruppen representerte nyskaping og nytenking, hver på sine felt, og har satt varige spor etter seg i norsk åndsliv.

Kunstnerlønn.

Samme året, i 1936, ble Ingeborg Refling Hagen tildelt Statens kunstnerlønn. Det skjedde ikke uten debatt. Spesielt fikk hennes to siste bøker "Hvor kom vi fra?" fra 1935 og "Utenfor balkongen" fra 1936 store grupperinger i Stortinget til å tvile på berettigelsen av å gi henne kunstnerlønn. Titteldiktet "Hvor kom vi fra?" er et lyrisk-episk svar på barns evige spørsmål om opphav. Mange fant at diktet krenket ærbarheten. "Utenfor balkongen" bygger på opptegnelser og brev fra Ingeborg Refling Hagens to stipendreiser til Italia i midten av 20-årene. Boka gir et uhyggelig bilde av fascismens frammarsj i Italia, og av hvordan Mussolini benyttet mafiaens folk og kontaktnett i sin maktkamp. I Stortinget argumenterte man med at boka var en fornærmelse av et annet lands statsoverhode

Kamp mot nazistene startet

Det går en tydelig linje fra "Utenfor balkongen" til Ingeborg Refling Hagens kamp mot fascisme og nazisme. Under den spanske borgerkrigen var hun med på store folkemøter og turneer, hvor hun presenterte dikt med et klart antifascistisk budskap. Best kjent er kanskje "Den internasjonale brigades kirkegård" og "Spansk bondevise", som skarpt kritiserer kirkens støtte til general Franco. Også disse diktene vakte harme i nazivennlige kretser, og Ingeborg Refling Hagen ble forfulgt fra møte til møte av en flokk nazisympatisører som forsøkte å ødelegge antifascistenes samlinger.

Arbeiderbevegelsen.

Ingeborg Refling Hagen kom fra fattige kår, og følte hele sitt liv en sterk tilhørighet til arbeiderbevegelsen. I mange av sine bøker har hun skildret småkårsfolks liv og arbeid, og hun tok tydelig stilling i arbeiderbevegelsens viktigste kampsaker i mellomkrigstiden. Hun så opplysning som folkets eneste forsvarsmiddel mot maktmisbruk og overgrep

Illegalt arbeid.

Da krigen kom, gikk Ingeborg Refling Hagen straks inn i det illegale motstandsarbeidet. For henne var det en naturlig fortsettelse og konsekvens av det politiske arbeidet hun hadde drevet i hele mellomkrigstiden. Hun organiserte flyktningtransporter til grensen, og fram til hun ble tatt av Gestapo like før jul i 1941, sto hun for oppbygging og ledelse av den illegale avisen "Jøssingposten", som da var Norges største illegale avis. Før hun ble fengslet, hadde Ingeborg Refling Hagen fått organisert andre produksjonssentraler som sto ferdige til å overta utgivelsen av avisen, om noe skulle hende henne.

Avisen ble trykket på stensiler på Ekeberg, under dekke av at man laget materiale til litteraturarbeid i barnegrupper. Under oppstensilerte barnesanger lå hauger av illegale aviser klare til utsending, Da Ingeborg Refling Hagen ble tatt, holdt hun akkurat på å skrive sanger for barn, med tema fra norrøn mytologi. Gestapo trodde sangene var kodemeldinger, og de voldte dem en god del hodebry.

Forhør og fangenskap.

Ingeborg Refling Hagen har fortalt at hennes første reaksjon etter fengslingen var lettelse. Nå slapp hun trøttheten, uvissheten og nervepresset. Etter de første forhørene ble hun sendt til Ullevål sykehus. Her fikk hun via legene sendt beskjed til andre som var i faresonen og som måtte komme seg unna. Fra Ullevål ble hun sendt til Grini, og derfra hentet til regelmessige forhør. En intens dragkamp begynte. Gestapo visste at hun satt inne med verdifulle opplysninger om motstandsbevegelsen, og hun visste at flere av Grinifangene var avhengige av om hun "holdt" eller "sprakk". Ingeborg Refling Hagen holdt. Det ble ingen videre opprulling av Jøssingposten.

Etter mange forhør, og et sykeleie som hadde vart i 87 dager, ble hun igjen brakt til Ullevål sykehus, i nesten bevisstløs tilstand. Legene fikk liv i henne igjen, men ved å late som hun var blitt utilregnelig, og ved stadig å smitte seg selv med forskjellige sykdommer, unngikk hun å bli sendt til Tyskland, slik planen var. Dette spillet hadde ikke kunnet la seg gjennomføre uten de norske legenes hjelp. Peter Holst, en av hennes leger og medsammensvorne på Ullevål sykehus, har i tidsskriftet "Kvinnen og tiden" (nr. 5, 1946) og i den danske avisen "Land og folk" (25. juli 1946) skrevet om "tilfellet" Ingeborg Refling Hagen.

Hjemme på Tangen igjen.

Sommeren 1944 var okkupasjonsmakten overbevist om at Ingeborg Refling Hagen hadde mistet forstanden etter alt hun hadde vært gjennom under tortur, sykdom og fangenskap. De sendte henne til husarrest hos søsteren Hilda Hagen på Tangen. På Tangen måtte hun imidlertid fortsatt spille gal, for tyskerne holdt oppsikt med henne.

Under landssvikoppgjøret etter krigen inntok Ingeborg Refling Hagen en markant holdning mot bruken av dødsstraff. Diktsamlingen "Hva er forskjellen på fengsel og dødsstraff?" fra 1945, som hun fikk trykket på eget forlag og distribuerte for egne midler, var et forsøk på å mane til ettertanke. En måtte vokte seg for å bli det onde en selv hadde kjempet mot.

Da dødsstraffen ble tatt i bruk, så hun dette som et tegn på at nazismens brutalitet hadde smittet over på dem som hadde kjempet mot den. Hun så krigen som et så stort tilbakeskritt for humanitet og kultur at nasjonen ville bruke tiår på å lege sårene. Diktningen hennes blir etter krigen mer og mer av en "oppdragende" art, mindre konsentrert om det estetiske uttrykket. Redslene hadde satt sine spor.

Suttung.

Ingeborg Refling Hagen bosatte seg fast på "Fredheim" på Tangen, og tok derfra opp igjen sitt kulturarbeid fra 30-åra, men nå med barn og unge som de viktigste samtalepartnerne. Eiendommen på Ekeberg ble kjøpt av søsteren Ragna og hennes familie, mannen Eivind Groven og de fire barna. Men Oslo vil ikke gi helt slipp på henne. Sykepleiere og andre hun hadde hatt kontakt med under krigen, dannet en litteraturgruppe. Ved siden av sitt etter hvert omfattende arbeid på Tangen, reiste Ingeborg Refling Hagen hver uke inn til Oslo for å lede studiearbeidet der. Gruppen ble snart så stor at den måtte deles i flere grupper Det ble behov for litteratur, og teaterarbeid blant gruppemedlemmenes barn. Dette ble begynnelsen på et omfattende kulturarbeid som fikk navnet Suttung – etter Suttungs mjød, skaldedrikken i norrøn mytologi.

Teatret konsentrerte seg hovedsakelig om Kinck og Wergelands dramatikk, og førte på den måten Ekebergkoloniens arbeid videre. Men også annen dramatikk fikk scenisk liv på Suttungteateret. Greske tragedier, skuespill av Jonas Lie og Almquist, Ibsen og H.C.Andersen er blitt oppført der, og man holdt jevnlig åpne kvelder med foredrag, opplesing og presentasjon av lyrikk, eventyr, noveller, og gjerne hele romaner.

Det er på tide at Ekebergs store kulturperson igjen kommer til heder og verdighet. Er det en tanke å få reist en skulptur for å få markert kulturverdiene som vokste frem på Ekeberg?







Kilder

Svein Gundersens artikkel "Ingeborg Refling Hagen en dikter – et århundre" i www.kulturprod.no.

Nordstrand Østre Aker Blad 4. desember 1981 og 24. mars 1995.

Nordstrands Blad 14. juni 2000.

Artikkeltags