Hva slags reform er egentlig tillitsreformen?

Anne Minken (SV) er bruker av hjemmetjenesten i Østensjø bydel

Anne Minken (SV) er bruker av hjemmetjenesten i Østensjø bydel Foto:

Av
DEL

LeserbrevTillitsreformen ble lansert med brask og bram i forrige kommunevalgkamp i Oslo. Det skulle dreie seg om å ha tillit til brukerne og tillit til de ansattes faglighet.

Det skulle bli slutt på stoppeklokkeomsorgen. Spørsmålet «Hva er viktig for deg» skulle stå sentralt. Hjelpen til den enkelte skulle ikke lenger bestemmes etter den såkalte bestiller/utfører-modellen, det vil si av saksbehandlere uten direkte brukerkontakt, men i et samarbeid mellom brukeren og helsepersonale og hjemmehjelpere som jobber i felten. Modellen var basert på relativt små selvstyrte arbeidslag med ansvar for et fast antall brukere.

Det høres fint ut, og det kunne kanskje ha blitt veldig bra. Men nå etter at tillitsmodellen i hjemmetjenesten har blitt prøvd ut i fire bydeler i Oslo, er det fortsatt uklart hva slags reform det egentlig er.

Er det i første rekke en kvalitetsreform til beste for brukere og ansatte slik den opprinnelige lanseringa kunne tyde på? Eller er det primært et effektiviserings- og innsparingstiltak? Det som er klart er at reformen tolkes og beskrives på forskjellige måter avhengig av hvor en er plassert i kommunehierarkiet.

I bydel Østensjø hvor jeg bor, hevder bydelssledelsen at målet med reformen er å stramme inn på bruken av sykehjemsplasser.

De konkrete tiltakene er blant annet å kutte ned på korttidsopphold i helsehus med fire dager i snitt. Slik skal man spare seks institusjonsplasser på årsbasis. For langtidsplasser på sykehjem er det tydelig at nåløyet skal gjøres trangere og kontrollen skjerpes. Alle søknader om langtidsopphold skal vurderes tverrfaglig sammen med avdelingsdirektør i ukentlige drøftingsvedtaksmøter. Kontrollen med hjemmetjenesten skal økes og tiltakstiden skal ned.

Jeg har vondt for å kjenne igjen den opprinnelige kvalitetsreformen.

I Østensjø bydels evaluering av reformen (lagt fram på møte i bydelsutvalget i juni 2019) er brukerorienteringen helt borte. Det fine spørsmålet «Hva er viktig for deg?» som skulle gi mer medbestemmelse og frihet for den enkelte bruker, er overhodet ikke nevnt, for øvrig er evalueringen skrevet i et så tungt og sjargongpreget konsulentspråk at det er vanskelig å skjønne hvordan reformen egentlig fungerer.

Men det er opplagt at det finnes en viss motstand mot forsøkene på å omdefinere reformen: «I følge en workshopgruppe og fagforeningene bør ledernes drøftingsmøter for tildeling av institusjonsplasser evalueres, da disse ikke er i henhold til tillitsmodellens intensjoner.»

Så hva er tillitsmodellen? Er det i virkeligheten bare en av mange innsparings- og effektiviseringsreformer i eldreomsorgen pyntet på med honnørordet tillit?

Sannheten er vel at tillitsreformen har forskjellig innhold for forskjellige grupper av ansatte i bydelen.
De som jobber ute i hjemmetjenestene har hatt forventninger om en reform som i første rekke skulle gjøre det mulig å jobbe med større faglighet og til beste for brukerne. Mange av dem har blitt skuffet.

"Vi har fått mer å gjøre, og mindre tid. Vi kvitterer inn, og vi kvitterer ut på tid. Jeg har ikke merket mye til denne reformen", sukker en helsefagarbeider (intervju i Fagbladet mai 2019).

"Vi har fått mer ansvar for rapportering. Vi måles på tid, jeg trodde vi skulle bli kvitt stoppeklokka", sier en sykepleier.

Andre vektlegger at endringer tar tid og har et håp om at reformen vil gå seg til etter hvert. De færreste ønsker seg tilbake til det gamle bestiller-utførersystemet.  Men administrasjonen i bydelen har langt på vei omdefinert reformen så den passer til deres behov for å holde stramme budsjetter. Her er det snakk om kutt i institusjonsplasser, reduksjon av tiltakstimer og tette kontrollrutiner. Brukere, pårørende og politikere bør være klar over denne dobbeltheten i reformen..
 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags