Tanker etter et møte

Det var fullt hus på folkemøtet på Rosenholm den 23. oktober. Foto: Janina Lauritsen

Det var fullt hus på folkemøtet på Rosenholm den 23. oktober. Foto: Janina Lauritsen

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Debatt Mandag for 2 uker siden var gymsalen på Rosenholm skole fylt opp med engasjerte holmlianere som var kommet sammen for å markere at vi ikke skal tåle at kriminelle ødelegger det bomiljøet vi med rette er stolte av. Det ble sagt mye bra og fornuftig både fra scenen og salen. Det ble blant annet sagt at vi må stå fram og tørre å snakke om problemene uten å være redd for å snakke ned det området vi bor i. Jeg er helt enig.

LES SAKEN: Fullt hus på folkemøte om Holmlia

Det kan likevel være et behov for å ha litt perspektiv på det vi snakker om. Noe av problemet ligger i at vi har et narkotikaproblem i Norge, i likhet med hele resten av verden. Dette problemet er ikke løsbart. Å omtale «krigen mot narkotika» som en krig vi kan vinne, viser mangel på realitetsorientering.

Et samfunn styrt av markedskreftene, som vi alle i større eller mindre grad bekjenner oss til, bygger på at der hvor det finnes etterspørsel etter en vare eller en tjeneste, vil det også dukke opp et tilbud. Så også med narkotika. Og de som søker profitt vil også forsøke å øke salget gjennom «markedsføring». Sånn er det bare.

Om vi holder oss til Norge, vil vi måtte erkjenne at narkotika er kommet for å bli, selv i den fjerneste avkrok. Brukerne finnes overalt, og tilbudet vil være der, i hvert fall i nærmeste by eller tettsted.

LES OGSÅ: To fengslet etter mulig gjengskyting på Åsbråten

I Oslo er det en myte at det brukes mer narkotika på østkanten enn på vestkanten. Prøver av kloakken i byen indikerer at det kanskje er omvendt, befolkningen i vest ruser seg minst like mye på illegale stoffer som her i øst og sør. Det må også bety at det foregår omsetning av narkotika over hele byen. Det er derfor ikke hold i påstander om at Holmlia og andre bydeler i sør og øst har mer omfattende omsetning av narkotika enn på motsatt side av byen. Jeg tror ikke på at folk fra Slemdal eller Ullern reiser til Holmlia for å kjøpe det stoffet de trenger.

Det er likevel forskjell på øst og vest på en del områder. Den viktigste forskjellen er kjøpekraften. De som har godt med penger trenger ikke å sette seg i gjeld til langere. De løper ingen risiko for å bli banket opp eller truet for å betale narkogjeld. De vil heller ikke risikere å bli presset til selv å måtte selge stoff for å finansiere eget forbruk.

LES OGSÅ: Politiet møtte bekymrede Holmlia-beboere

En annen forskjell er synligheten av problemet. Hvis du kan bruke stoffet i «trygge omgivelser» der du bor fordi du har en stor og romslig bolig, trenger du ikke å måtte gå ut i kulda og gjemme deg bak en garasje eller i et skogholt for å fyre opp en joint. Slik åpen bruk skaper utrygghet hos oss som bor her, selv om det neppe er noen saklig grunn til det.

Når jeg tar opp dette er det ikke for å si «æda, bæda» til de som bor i vest, «dere er minst like ille som oss!» Fristelsen er likevel stor til å spørre: «Hva gjør dere for å begrense det narkotikaproblemet dere har?» «Er det slik at vi helst ikke bør snakke om det?» «Er det mer bekvemt å snakke om Holmlia?» «Kan vi heller være enige om at vi har et felles problem som vi må samarbeide om for å begrense, i stedet for å stigmatisere enkelte bydeler?»

LES OGSÅ: Folkeopprør for å løfte Søndre Nordstrand

Det blir litt spesielt at en bystyrerepresentant som selv bor i Holmenkollåsen, deltar i en debatt om våre problemer uten å nevne med et ord at «joda, vi sliter med narkotika hos oss også, så dere må ikke føle at dette er et problem som bare gjelder dere». Hadde dette blitt sagt, hadde omsorgen han la for dagen for oss på Holmlia blitt mer troverdig.

Så hva kan vi gjøre? Først og fremst kan vi ikke godta at kriminelle gjenger gjør våre boområder til en «lekeplass» for interne oppgjør seg imellom. Her er det først og fremst politiet som må trå til. Mot mennesker som er villig til å skyte for å drepe har vi andre lite vi kan stille opp med.

I tillegg kan vi ikke godta at omsetning av narkotika skjer åpenlyst inne i bomiljøet og i tilknytning til skoler og lignende. Der kan vi selv bidra på flere områder. Natteravnene har vært nevnt. I tillegg må vi bruke fysiske midler som bommer, kamera, bedre belysning, vakthold osv.

Belysning er et godt eksempel. For beboere flest skaper dette trygghet. For en narkolanger er god belysning ensbetydende med utrygghet. Tilgjengelighet for bil er et annet eksempel. Bommer og andre hindre minsker lysten til å kjøre inn i et område, av forståelige grunner. Parkeringslommer kan blokkeres slik at all stans vil bli vanskeliggjort. Utenfor blokka der jeg bor plasserte vi 4 steinblokker i en slik lomme der biler ofte stoppet på kveldstid og ventet på «kunder». Nå er dette nesten borte, og færre slipper å se gjennom vinduet at det forgår åpenlys omsetning av stoff rett utenfor boligen deres.

LES OGSÅ:

Politiet skal være mer ute

Ekstra politiressurser satt inn i Oslo sør

Endelig må politiet bli mer lydhør for henvendelser fra beboere som tar kontakt og tipser om mistenkelig virksomhet. Rapportering av registreringsnummer og biltype bør nærmest rutinemessig føre til ransaking. Dette vil føre til at visse områder blir «utrygge» i den forstand at langere vet at det å bevege seg inn i området kan være ensbetydende med å bli «plaget» av politiet. For politiet betyr kanskje ikke dette all verden for statistikken når det gjelder pågripelse, tiltale og straff. Men politiet skal ikke bare fange forbrytere og få dem dømt, de skal også jobbe aktivt for å forebygge kriminalitet og skape trygghet i befolkningen. For de fleste av oss er det dette som teller, ikke hvor mange skurker som havner i fengsel.

………………………

Som sagt innledningsvis ble det sagt mye godt og fornuftig på møtet. Om å forbygge utenforskap. Om å fange opp ungdom som dropper ut av skolen. Om styrking av barnevernet. Om gratis kjernetid i barnehage. Om bedre fritidstilbud for barn og unge. Om fysisk opprustning av området med trivelige møteplasser for alle aldersgrupper. Og mye mer.

Felles for de fleste av disse tiltakene er at de virker på lang sikt, men gjør lite med den akutte situasjonen. De krever dessuten betydelige ekstra midler fra stat og kommune. Det er lett å argumentere for at investering i slike tiltak vil spare samfunnet for store summer i framtida. Men i kampen om penger ved behandling av de årlige budsjettene, når ikke disse argumentene alltid i gjennom.

LES OGSÅ: Obos ønsker dialog med Holmlia-folket

Oppsummert handler det altså om både kortsiktige, praktiske grep og tiltak hvor resultatet kan måles 5, 10, 15 år fram i tid. Det er fint at vi er i gang og snakker om problemet, og vi skal ikke være redd for å snakke ned Holmlia. At vi fokuserer på å gjøre bydelen vår til et enda bedre sted å bo er ikke en svakhet, men en styrke. Det bør bli mange møter i tida framover, og vi må bli dyktigere på å konfrontere våre politikere med hva vi har valgt dem for.

På sikt kan vi håpe at også de på andre siden av byen innser at de har en utfordring de må forholde seg til, uten å være redd for å snakke ned boligprisene i Holmenkollåsen.

LES OGSÅ:

Talentfabrikken på Holmlia

Stolte Holmlia-beboere viste mangfoldet

Byrådet setter av 30 millioner til Oslo sør

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags