Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Nok en gang har Oslo som den delte byen stått midt i nyhetsbildet. Det er knappest noen nyhet lenger, men hver gang søkelyset rettes mot denne problematikken lar vi oss rive med. Og det med rette. Sist gang var det østkantens (manglende) deltakelse og nå er det profesjonaliseringens ekskludering som står på agendaen. Og det kommer garantert ikke til å stoppe her.
Aftenposten kunne 3. mars vise oss nok et eksempel på hvordan det står til i idrettsbyen Oslo, og vi ser da spesielt på idrettsbydelen Søndre Nordstrand;
- Holmlia SK med ca 700 unge fotballspillere har to eller færre årsverk. Holmen IF og Snarøya SK på andre siden av fjorden har begge ca 700 unge fotballspillere og begge har flere enn fem årsverk.
- Hauketo Idrettsforening og Bjørndal Idrettsforening har også to eller færre årsverk, mens Klemetsrud Idrettslag har mellom to og fem årsverk på sine ca 500 fotballspillere
- Kun Holmlia SK har et akademitilbud
Gjennom vinteren har flere av idrettsklubbene i bydelen vår engasjert seg i tematikken om delt idrettsby og jeg vil da trekke frem daglig leder i Holmlia Sportsklubb, Aram Meradi, som har engasjert seg i debatten om å få bort prosjekt- og søkeveldet og øke rammebetingelsene til idretten. Søknadsskriving, rapportering, evaluering og dokumentering stjeler tid, krefter og motivasjon fra ansatte og frivillige.
De fleste frivillige i en sportsklubb vil være med for barna sin del, for ungdommen sin del og for idretten og idrettsgledens del, ikke fordi de har et indre brennende engasjement for førprosjektering, midtveisevaluering og sluttrapporter! Meradis og Sportsklubbens innlegg i denne debatten engasjerte såpass at de ble invitert til Stortinget for å treffe han som på det tidspunktet var SVs vikarierende finanspolitiske talsmann, Cato Brunvand Ellingsen, for å snakke mer om nettopp dette.
Her er klubben fra Ekeberg de færreste har hørt om: – Vi er 90 år, men få vet om oss
Samholdet, gleden og fellesskapet
Idretten bør ha som mål å skape fellesskap, utjevne forskjeller og skape (idretts)glede. Men når våre naboer i vest tilbyr profesjonelle trenere for barn nede i 4-årsalderen (!), så begynner forskjellene tidlig. Forventninger og drømmer om barns og unges presentasjoner gir noen uheldige konsekvenser. Det er ikke nødvendigvis et mål i seg selv at alle skal henge med i toppfotball etterhvert, men dette med manglende deltakelse fra Oslo øst i toppfotballen på ungdomsnivå gir jo en indikasjon på at noe ikke er helt som det skal være i fotballen spesielt, men kanskje også i idretten generelt.
Det nevnes flere steder i debatten at profesjonaliserte trenere gir økt fotballfaglighet på treningene. Tja, det er nok helt sikkert sant det, men jeg er ikke overbevist om det er fotballfaglighet som er det viktigste behovet en fireåring har – eller etterspør! Samholdet, gleden og fellesskapet en mammatrener skaper, sammen med hennes fotballinteresse for barna, tror jeg vil være viktigere for barna våre.
Ekebergsletta skal være for alle. Vi kan ikke ekskludere skolebarn
Men kan vi ikke bare sende barna dit de gode tilbudene er? Nei, ikke uten at det er med på å øke og tydeliggjøre forskjellene. Vi må legge til rette for at den oppvoksende generasjonen har tilgang til gode og tilgjengelige fritidstilbud der de bor. Og det gjelder ikke bare fotball. Et godt eksempel er Holmlia Sportsklubb som i dag tilbyr en del ulike idretter, men som mangler fasiliteter for å tilby flere idretter og for å kunne tilby kvalitet på de eksisterende idrettene som kan være i nærheten av å kunne konkurrere med mulitmillionsatsningene i barne- og ungdomsidretten i de rike bydelene. Mener vi alvor med arbeidet for utjevning av forskjeller mellom barn og ungdom som vokser opp med ulike postnumre og ulik økonomi i den lokale sportsklubben i den delte byen, er det en selvfølge at det må satses og tas grep her.
Postnummeret skal ikke stå i veien
Våre barn og unge her på Holmlia, i Prinsdal og Mortensrud må rømme over bydelsgrensen i nord eller bygrensa i sør om de ønsker noe som kan ligne toppfotball, men også om de bare ønsker å spille for eksempel basket, badminton, turn (på flere nivå) eller futsal. Og vær du trygg; Denne listen her over hvilke idretter som de må ut av bydelen for å finne er ikke uttømmende.
Det er ikke et mål i seg selv at vi skal profesjonalisere så alle våre fotballspillere skal bli den neste Ohi, den neste Bolly eller den neste Sheriff, men vi skal heller ikke la postnummeret stå i veien for de som ønsker å prøve å nå den drømmen.
Byråd for kultur, idrett og frivillighet, og vår sambygding fra bydelen, Omar Samy Gamal (SV), har også engasjert seg i denne saken. Og det er bra! Vi gleder oss stort til å se hvilke virkemidler byråden finner frem for å motvirke forskjellene som er i idretten. For nå det er på tide å ta grep; De kommunale idrettsanleggene i Oslo bør ikke være arenaer for økte og tydeliggjorte forskjeller!
