Min egen oppvekst i drabantbyen Loddefjord i Bergen minner mye om mine barns oppvekst på Bjørndal i Søndre Nordstrand. Begge steder preget av levekårsutfordringer. Begge steder omtalt og misforstått av folk som aldri har satt sine ben mellom blokker og småhus i disse byenes ytterkanter. Begge steder preger sterkt barn og unges oppvekst, både på godt og vondt.

Begge steder har også inspirert musikere til noe av det beste som finnes i norsk populærkultur. Der John Olav Nilsen «knuser flasker på fortauskanter» og definerer en hel generasjon fra Loddefjord med sin skakke poprock, viser rapperen Ezzari brutalt hvordan oppveksten i Søndre (og Loddefjord) kan være med sitt musikalske og politiske prosjekt «Elsk/Hat-forhold til Søndre».

Oppvekst i levekårsutsatte deler av byene våre gir noen helt særlige utfordringer, som til tross for at det gir grobunn for kunst, får for lite oppmerksomhet av oss politikere i vår iver etter å vise frem hele Norge. Den oppmerksomheten som eventuelt vies fra politikere er altfor ofte preget av problembeskrivelser mange av oss i drabantbyene ikke kjenner oss igjen i.

Forfatteren Øyvind Holen beskriver det godt i sin svært interessante bok Getto: «Det kan virke som om strategien er å bruke nordmenns gettofrykt for å samle velgere som ikke bor i områder som utpekes som getto.»

Noe av det verste jeg vet, er politikere utenifra som skal definere problemene til folk og som deretter kommer med såkalte løsninger basert på slike problembeskrivelser. Vi må bli mye bedre til å lytte til folk selv, også representert ved kunstnere fra byområdene vi snakker om. Politikeres problembeskrivelser tar svært ofte utgangspunkt i et lite mindretall av befolkningens hverdag og problemer. Gjengproblematikk, kriminalitet og såkalt manglende integrering får altfor mye plass.

Holen påpeker i sin bok at der det tidligere, i min oppvekst i Loddefjord på 70-tallet, gjerne var arkitekturen som fikk skylden for drabantbyenes problemer, er det nå menneskene som får skylden.

For noen er det visst innvandrernes skyld? Eller kanskje bor det for få såkalt norske her? Hvor lenge skal vi egentlig snakke om barn og unge i Søndre Nordstrand som innvandrere eller sette merkelappene innvandrerbakgrunn eller minoritetsbakgrunn på helt vanlige barn? Hvor lenge skal vi i så fall se på dette som et problem? Hvem er dette et problem for, sånn egentlig? Når skal vi slutte å bruke «minoritetsandel» som en del av problembeskrivelsene av drabantbyoppveksten?

Befolkningen i Søndre Nordstrand er opptatt av stort sett de samme tingene som befolkningen de fleste andre steder i Norge. At skole og helsetjenester er gode, at vi får oss arbeid, at vi har gode transportmuligheter, at vi får mulighet til å leve miljøvennlig. At det er kort vei til beslutninger som angår oss. Vi er opptatt av vårt nærmiljø på samme måte som lokalbefolkningen på andre små og store tettsteder er. Vi er også lokalbefolkning. Det er ikke befolkningen eller deres behov som gir særlige utfordringer i Loddefjord eller Søndre Nordstrand. Det er det betingelsene folk lever under som gir.

«Men det kom en tid da fotball ble for dyrt og min mamma e'kke rik, ha’kke tilstrekkelig budsjett» synger Ezzari, nesten som en kommentar til min egen hverdag som fotballtrener på Bjørndal. Små barn har kommet til meg og spurt hvor mye det koster å delta på fotballtreningene. Slik skal det rett og slett ikke være.

Med mulighet for å bli stortingsrepresentant til høsten, er det for meg helt avgjørende at politikken må legge bedre til rette for barn og unges drabantbyoppvekst. Vi må gjøre noe med den systematiske økonomiske ulikheten som preger barn og unges muligheter. Vi må ta på alvor hvordan rasisme påvirker barn og unges oppvekst og muligheter. Vi må lytte til barn og unge i drabantbyene på en helt annen måte enn det vi gjør i dag. Vi trenger en drabantbypolitikk.

Rettferdighet handler ikke om at alle skal få likt. For at barn og unge i levekårsutsatte bydeler skal få like muligheter som andre må disse områdene forfordeles. Det er det som skaper rettferdighet.

Min oppvekst i drabantbyen har gjort meg til den jeg er på lik linje som mine barns oppvekst her vil gjøre. Vi må ha en nyansert politisk debatt om denne drabantbyoppveksten. Det er disse nyansene Ezzari så godt får frem i sin musikk. «For i min bydеl her er alle gutta naboer» synger han.

Jeg får selv spørsmål om hvordan det var å vokse opp i Loddefjord eller hvordan det sånn egentlig er å bo på Bjørndal. Kanskje det er da jeg trekker frem John Olav Nilsen sin nydelige kjærlighetsvise «Diamanter & kirsebær» og som for meg symboliserer mitt forhold til drabantbyen:

For det e meg og deg

I verdens sjønneste løgn

Komman, kom igjen

Vi lurer oss sjøl i kveld å åh ...

Bare ikke la oss politikere lure deg og drabantbyen (nok en gang) ved valget nå i høst.