Gå til sidens hovedinnhold

Egil A. Wyller har vandret videre

Noen personligheter setter dypere og varigere spor i åndslivet enn andre. Egil A. Wyller (1925–2021) var en slik personlighet. Han var født i Stavanger, men bodde det meste av sitt voksne liv i Oslo og ble professor i antikk åndshistorie ved Universitetet der etter Eiliv Skard. Han var lett på foten og en glad vandrer, og var ofte å se i Nordstrandområdet der han bodde. Både han og hans kone Eva talte i alle år sin barndoms Stavangerdialekt.

Som åndsmenneske var han en gigant, lærd som få med røtter i både Aten og Jerusalem, og med et uvanlig omfattende, ja, ofte tverrfaglig, forfatterskap. Han elsket alle de ni muser og deres virkefelt. Diktning og musikk sto ham nærmest av kunstartene. I Norge hevder han seg ved siden av sin kollega, Arne Næss (1912–2009). De to dekket hvert sitt felt i åndslivet, utfylte hverandre, og respekterte hverandre.

Wyller tok sin dr. grad på Platons dialog Parmenides. Hans filosofiske forankring og filologiske ferdigheter preget også hans litteraturvitenskapelige arbeider og kom hans enestående oversettelser av Platon til gode. Han drev fram utgivelsen av Platons verker på norsk i ni bind og oversatte selv ca. tredjedelen, blant dem så sentrale verk som Parmenides, Symposion, Ion og Faidros. Av andre oversettere i denne utgivelsen finner vi bl.a. Leiv Amundsen, Tore Frost, Øyvind Andersen, Egil Kraggerud, Jens Braarvig og Christine Amadou.

Wyllers enhetsfilosofi, som han kalte henologi, er utformet i avhandlingen «Enhet og annethet» (1981). Den har vakt internasjonal oppsikt.

Jeg vil framheve hans innsats for og med norsk diktning. Han kjente seg på bølgelengde med Henrik Wergeland, en dikter med dyptgående idéhistorisk perspektiv preget av det platonsk-kristne verdensbilde, og med en universell horisont som åpner for dialog med fremmede religioner. Wyller hadde dertil klisterhjerne for poesi, og det lot til at han kunne Wergelands dikt «Følg Kaldet» utenat fra barndommen av, et verdensdikt i sammentrengt form. Han framførte det innsiktsfullt i Nordstrandhuset på sin 90-årsdag, 24. april 2015. Salen var smekkfull, programmet lødig og vekslet mellom verbale og musikalske innslag. Wyller plasserte gjerne Henrik Wergeland og Olaf Bull blant orfikerne, altså som åndsfrender på norsk grunn av den greske sangeren og lyrespilleren, Orfeus.

For sitt verk Tidsproblemethos Olaf Bull med undertittel «et eksistensfilosofisk bidrag», oppnådde han i 1958 H. M. Kongens gullmedalje. Avhandlingen ble utgitt i 1959, og inneholder bl.a. inspirerende diktanalyser, deriblant av det berømte diktet «Metope». Wyllers analyse er et studium verdt. «Metope» handler om kjærlighet som forløser et kunstnerisk uttrykk som igjen fordriver død. Som motto for avhandlingen satte han et sitat fra et annet Bull-dikt: «Til deg, du kjæreste, kun deg».

Av Henrik Ibsens verker var han mest opptatt av de store idédramaene. Wyllers stimulerende arbeid, «Peer Gyntskikkelsens dramatiske enhet», er særlig verdsatt. Det ble trykt opp igjen i 1967, i Otto Hagebergs samling med ulike studier i vårt nasjonaldrama: Omkring Peer Gynt. Den kom ut hundre år etter at Ibsens skuespill ble offentliggjort første gang.

Egil A. Wyller fikk lett kontakt med folk, men utfordret også til motstand. Han var en energisk initiativtaker til «Lørdagsuniversitetet», viktige, åpne forelesningsserier som ble søkt av mange. På sine eldre dager skapte han et «Henologisk forum». Hans forbilde som pedagog må ha vært Sokrates, slik han framstår hos Platon.

6. mars 2021, nær 96 år gammel, la Egil A. Wyller inn årene for godt. La meg til slutt oppfordre til refleksjon over hans svar på Descartes’ «Cogito, ergo sum» (dvs. «Jeg tenker, altså er jeg».) Wyller sa det slik: «Jeg elsker, altså er du», og: «Jeg elskes, altså er jeg».