Gå til sidens hovedinnhold

En god skole for dine og mine barn

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det har vært interessant å følge hvordan en mangfoldig høyreside har angrepet Osloskolen og byrådet i koronaåret 2020. Det har både vært avslørende for hvem denne høyresiden føler at de representerer, og for hva som er deres agenda i skolepolitikken. Vi er neppe de eneste som har fått en enda klarere forståelse av hvor viktig Arbeiderpartiets og de rødgrønne partienes kamp for en sterkere offentlig fellesskole er.

De siste årene har elevene i Oslo fått bedre karaktersnitt både på ungdomsskolen og i videregående opplæring, og flere fullfører og består skoleløpet. Dette er resultater som taler for seg. At Høyre prøver å så tvil om Osloskolen er ikke annet enn desperat valgkamp. Resultatene fra nasjonale prøver er stabilt over resten av landet. Trenden med stadig færre søkere til yrkesfag har snudd. Andelen som søker yrkesfag har økt hvert år siden 2016, og antall lærlinger og lærebedrifter øker mer i Oslo enn i landet for øvrig. Det er viktig med et variert tilbud til byens elever som jo representer et stort mangfold.

Problemet er likevel at klasseforskjellene i Oslo har vokst seg så store at de blir stadig vanskeligere å demme opp for. Oslo har over mange år hatt for få barn i barnehage, for lav yrkesdeltakelse i enkelte områder, for høye boligpriser og for få integreringsarenaer. Dette slår inn i klasserommene, og gjør at mulighetene i samfunnet blir ulikt fordelt. Arbeiderpartiet vil selvfølgelig at skolen skal utjevne de sosiale forskjellene. Men når forskjellene i byen økte så dramatisk som de gjorde gjennom mange tiår, blir skolens oppdrag både vanskeligere og viktigere.

I storbyer i Storbritannia, USA, Frankrike og Sverige har sosiale forskjeller gjort at den offentlige skolen nærmest har kollapset. Det har gitt en oppblomstring av private skolealternativer som har økt forskjellene enda mer. Vi er ikke der i Oslo. Mye tyder i stedet på at vi de siste årene har klart å dempe ulikhetspresset. Det kan henge sammen med at byrådets barnehage- og skolepolitikk i stor grad bygger på politikk som allerede er gjennomført i storbyområder som har opplevd de samme problemene, slik som Hackney i London, Union City og Brooklyn i USA og Toronto i Canada.

Et eksempel på et konkret (og svært kostbart) grep som det Arbeiderparti-ledede byrådet har tatt er innføringen av et intensivt oppfølgingstilbud for elever som står i fare for å bli hengende faglig etter. Vi ansatte 200 ekstra lærere på 1.-4. trinn på skoler som over tid har mange elever med dårlig språk og svake ferdigheter. På få år har Osloskolen fått et nytt nivå for hjelp og støtte i skolen – mellom ordinær opplæring og spesialundervisning. Dette er ingen liten skolepolitisk reform. Sammen med to av byrådets øvrige satsinger, 3000 nyebarnehageplasser og nye kompetanse- og språkkrav i barnehagen, har mange elever fått en bedre start i Osloskolen.

Vi har også gjort Osloskolen mer praktisk og variert. Der Høyre tenker skole ut fra et smalt kunnskaps- og læringssyn, har vi åpnet opp for å få høvelbenkene tilbake i skolen, for å bruke yrkesfaglige arbeidsmetoder i barneskolen og for at barn og unge skal få uttrykke seg uttrykke seg kreativt.

Vi mener tettere oppfølging av elevenes ferdigheter, i kombinasjon med at elevene får lære på flere måter enn hva den konservative Høyre-skolen åpnet for, vil gjøre at flere lykkes i skolen. I tillegg til å forbedre skolens innhold, gjør vi skolen til en sterkere fellesskapsarena med nye yrkesgrupper inn i skolen, gratis aktivitetsskole, mer leksehjelp etter skoletid og mange nye idrettsanlegg bygget i direkte tilknytning til skolene. Vi fullfinansierer også skoleplassene i motsetning til Høyre-byrådet som bare betalte 80 prosent av kostnaden for nye elevplasser. Vi tildeler dessuten mer penger til skolene når de får elever som har foreldre med lite utdanning, lav inntekt og svake språkferdigheter.

Vi vet at det er vanskeligere å oppnå frihet og like muligheter for alle i Oslo enn i andre deler av landet. Rett og slett fordi vi har mye større klasseforskjeller i befolkningen, og fordi forskjellene stikker dypere. Hvor du kommer fra avgjør i altfor stor grad hvor du skal. Vi har tro på at politikken kan gi alle like muligheter til å leve forskjellige liv. I Oslo står Arbeiderpartiet derfor i front for å bygge opp en sterkere offentlig fellesskole.