Gå til sidens hovedinnhold

I FRI DRESSUR: Husdrømmen som «brast»

Artikkelen er over 10 år gammel

I gata mi i Ekebergskrenten var det for et par år siden et hus til salgs. Vanligvis er prisklassen for hus i dette området milevis over hva jeg og min samboer har råd til. Vi er i grunn overlykkelige over treromsleiligheten vi på mystisk vis var alene om å vise interesse for, og som nå er vårt hjem.

Som sagt det var et hus. Et hus. Er det ikke det alle drømmer om? Min samboer er vokst opp i et slikt ett, og jeg har en følelse av at man ikke kan tillate seg å mene at man er helt etablert, sånn på ordentlig, hvis man ikke har anskaffet seg et hus. Rekkehus inkludert.

Det snakkes om hager hvor ungene kan slippes ut. Hvor man kan stelle i stand blomsterbed og sette ut hagemøbler. Et skur til verktøy, og en plass til å jobbe med dem på. Og mer plass.

Og mer jobb, og langt unna, tenker jeg. Oppvokst som jeg er i en blokkleilighet på Romsås.

Men så var det dette huset da. I Ekebergskrenten, vårt nabolag som vi trives så godt i. Jeg kjenner pulsen øker, jeg innreder i hodet mitt, ser for meg venner på besøk på terrassen med utsikt over byen. Et hus innenfor rekkevidde, uten at jeg må flytte langt ut av byen. Med flere generasjoner i ryggen, er jeg en skikkelig oslojente, og jeg vegrer meg for å forlate røttene mine.

Hus i Ekebergskrenten, eller andre sentrale steder i Oslo øst er en ting. Flere vennepar har flyttet ut over oslogrensene på jakt etter drømmehuset. For hus må de ha. Det er selve målet. Husdrømmen blir det snakket om. Og jeg ble nesten lurt selv.

Heldigvis blei det ikke noe hus i Ekebergskrenten på oss. For å være ærlig tror jeg det ikke hadde vært noe «oss» lenger i så fall. Det er et gammelt hus (som også fungerer som argument for å kjøpe det) som krever mye vedlikehold. Min samboer og jeg brukte fire uker på å skru opp noen enkle hyller på kottet. Altså ville feriepengene gått til huset i stedet for å frakte oss til et sted i verden vi ikke har vært før. Hage er koselig, men til tross for store vyer hver vår, så blir det aldri til at jeg planter noe der.

Ikke har jeg behov for så stor avstand til naboene heller. Jeg syns det er hyggelig at jeg hører bikkja i etasjen over når hun logrende spurter over stuetaket vårt. Under en assosiasjonsoppgave på et kurs nylig, fant jeg ut at blokker betyr fellesskap på mitt språk. På Romsås gikk vi ut og inn hos hverandre. Det var alltid noen å leke med, for de voksne også. Jo da, vi må dele og inngå kompromisser, men det var ikke før jeg flytta fra Romsås at jeg skjønte hvor godt vi har der. Hvor godt tatt vare på man er i et borettslag.

Jeg har funnet ut at jeg ikke ønsker meg hus. Faktisk vil jeg gå så langt å påstå at et hus er det motsatte av det jeg ønsker meg.

Jeg vil ha en leilighet med nok soverom, en terrasse, et hyggelig fellesområde ute med lekeplasser og ballbinger. Og mange naboer. Og jeg vil helst bo i byen. Gjerne sentralt. Mens alle andre med vettet i behold (sånn føles det i hvert fall når jeg legger fram mine boligddrømmer) flytter til utkantoslo. Nettopp for å få hus eller rekkehus, mer natur og mer av alt som skal være så bra for unger.

Hvis det ikke blir Ekebergskrenten, så kan jeg til nød strekke meg til en drabantby. Men alle disse ønskene til tross – en vaktmester er min aller største drøm.

Carina Alice Bredesen
carina.bredesen@dittoslo.no