Om et par dager settes kursen for hytta i Trøndelag. Ei hytte på under 40 kvadratmeter uten innlagt vann, men med strøm. Først må langrennsskia og fjellanorakken pakkes i bilen, sammen med annet nødvendig påskeutstyr. For gjennom de snart 40 åra hytta har eksistert har jeg har tilbrakt de fleste påsker der, og hovedfokus har vært: å gå på ski.

Påska har aldri vært så sen som akkurat i år, men mot alle odds og i motsetning til i resten av Sør-Norge, så virker det som det kan være mulig å bokstavelig talt presse de siste dråpene ut av vinteren for å få gått noen kilometer på ski i fjellheimen i Haltdalen, som ligger ved foten av Sylane, ikke så langt fra Røros for den som måtte lure på det.

Jeg har aldri likt å konkurrere på ski. Jeg elsker virkelig å gå lange, seige turer på langrenn, og har vært gjennom hele utviklingen fra vasstrukne treski, til de første glassfiberskia, kandahar og rottefella-bindinger, morkne Alfa-støvler og noen gedigne klamper av fjellskistøvler, stålkanter og skifeller. Utstyr som er bygd for framkommelighet i ulendt terreng og stødig nedfart, fart har aldri vært noen prioritet. Men siden jeg var så glad i å gå på ski så misforsto mine foreldre det dithen at jeg gjerne ville konkurrere med startnummer på brystet i langrennssporet. Det var ikke like gøy med heseblesende starter og panikkartede sporskifter for en sart sjel, så det endte med traumer, gråt og startnekt etter noen forsøk. Det var på fjellet jeg ville gå. I eget tempo.

Men 40-årskrisen rammer blindt, og derfor så tok jeg i vinter for første gang igjen på meg et startnummer etter at vi var fire kamerater og naboer som bestemte oss for å gå vårt første turrenn. Slik at vi hadde et fellesmål for å trene sammen gjennom høsten og vinteren. Siste søndag i februar stilte vi sammen med 9.000 andre til start i Vasaloppets Öppet Spår. For meg var dette litt mer i min ånd enn en del andre renn, for her var det snakk om å gå 90 kilometer, og det er så langt at man kan bruke lang tid uten at noen stusser over det. Fra starten gikk 07.00 i Sälen til jeg var i mål i Mora tok det 10 timer 9 minutter og 11 sekunder. En skikkelig seig dag i sporet, og selv om krampa kom etter 40 kilometer så ble det en fantastisk opplevelse. Og jeg har fått øynene opp for at det også kan ligge skiglede i lettere ski, bedre smurning og lettere klær. Ikke alt utstyrshysteri er hysteri når du skal dra det med deg gjennom ni mil.

Langrenn har uansett gått fra å være skikkelig bakpå til å bli trendsport nummer en i kongeriket. For noen år siden var alle de kule i alpinbakken, mens nerder som meg sto med fjellanorakken og polvottene på parkeringsplassen og ble ledd av. Nå har derimot trenden snudd, og langrennsfokuset har flyttet seg fra Snø og Ski og Fjell og Vidde til trendmagasiner og finansaviser. De slitte stasjonsvognene får ikke plass ved starten av langrennssporet lengre, der står alle XC90-ene og Landroverne.

Men siden påska er så sen så er det vel grunn til å tro at det ikke er så mange som skal på langrenn i dagene som kommer. Birken 2011 er for lengst historie, og nå er Grenserittet og Færdern innen rekkevidde. Dessuten vet jeg hvor det har blitt av de som har sust forbi meg i sporet i vinter. De er allerede på rulleski. Hvem gidder vel ødelegge racingskia sine i skitten vårsnø?'


Tore Bollingo, ansvarlig redaktør