Gå til sidens hovedinnhold

«Vanedannende forandring»

Artikkelen er over 10 år gammel

– Gjør følgende oppgave: Ta en blyant eller penn i den hånda du ikke skriver med til vanlig og skriv navnet ditt og telefonnummeret ditt på en bit papir.

Med intens konsentrasjon, en anelse flauhet, sakte bevegelser og et kritisk blikk på det ferdige resultatet, fullførte jeg lydig kurslederens oppgave.

Jo da, jeg er ikke så verst til å skrive med venstre hånd. Jeg har øvd litt fra tid til annen, for å være helt ærlig. På samme måte som jeg har skribla autografen min for tusen tause fans på diverse arbeidsblokker og post-it-lapper.

– Dette er å jobbe motstrøms, sier kurslederen og ba oss kjenne på følelsen. Den fysisk motstanden var lett å sette ord på.

Del på Facebook

Forsøket på å skrive sammenhengende er uvante bevegelser for venstrehånda. Ønsket om å levere like lett og lekent som jeg ville gjort med høyrehånda påvirka hvor fornøyd jeg var med resultatet. Jeg var ikke først ferdig, men jeg hadde heller ikke det mest uleselige navnet og telefonnummeret. Hele kroppen deltok på øvelsen. En anspent tunge styrte, skuldrene var på tå hev, det samme var tærne. Jeg kjente motstanden i hele meg; det er jo høyrehånda som skal ha denne oppgaven.

Oppgaven skulle illustrere forandring. Og hvordan vi tilpasser oss og (til en viss grad) omfavner forandringer. Om det så var på arbeidsplassen, en ny rundkjøring på veien til barnehagen, nye rutiner for nå hva det måtte være, og så videre.

Veldig mange forandringer tar jeg opp nokså umiddelbart. Jeg husker ikke hvordan det var før Operatunnelen ble fullført. Og hvordan så det egentlig ut på Oslo S før Byporten shopping? Gamle bilder trigger hukommelsen, men jeg klarer ikke å hente det fram uten hjelpemidler. En ny mobiltelefon er irriterende og uforståelig i to dager, men nå klarer jeg nesten ikke å bruke vanlige taster lenger etter å ha blitt så vant til trykkskjermen på smarttelefonen min. Hårbørsten føyk langt ned på ryggen de første gangene etter at jeg klipte meg kort, men den uvante følelsen tok raskt slutt. Skal vi dermed slå fast at jeg er tilpasningsdyktig?

Det vi kan slå fast er i hvert fall at forandring er å bryte en vane. Og motstrømsfølelsen kommer i en eller annen grad uavhengig av om vanen var god eller dum.

Når det gjelder oppgaven med å skrive med feil hånd så kan man si at øvelse gjør mester. På et eller annet tidspunkt ville det kjennes helt ok å skrive med venstre. På grunn av en lyskeskade måtte jeg begynne å spille fotball med venstrebeinet, som tidligere kun var til å stå på. Det var som å bli en lilleputtspiller igjen med masse kløneri og oppgitthet, men i dag tenker jeg ikke over hvilket bein jeg skyter med.

Etter skriveøvelsen fikk jeg en helt annen forståelse for uttrykket «forandring er skummelt». Noen omfavner endringer og øver og øver for å bli god på skrive med feil hånd. Når de har mestra det, er de klare for nye utfordringer. Andre blir kanskje aldri ferdig med å jobbe motstrøms, selv om man faktisk mestrer endringen.

Det finnes jo faktisk også et uttrykk som sier at «forandring fryder». Helt til det som var nytt er blitt en vane. Da tviholder en del på det som har vært, det som er blitt det trygge og vante, mens andre driver rastløst videre på jakt etter ny spenning.


Carina Alice Bredesen
Vaktsjef og journalist

ER FORANDRING FRYDEFULLT ELLER SKUMMELT? Fortell hvordan du møter endringer i kommentarfeltet under.


LES MER OM CARINA I FRI DRESSUR:

Bak en bok: «Jeg later som jeg ikke ser gamle klassevenninner og gjemmer meg inni et prøverom hvis en nabo plutselig dukker opp»
En matematisk analfabets bekjennelser: «Å huske kilomterstanden lenge nok til å gå ut av bilen og taste det inn blir for mye for meg»
Husdrømmen som brast: «Heldigvis blei det ikke noe hus i Ekebergskrenten på oss»