Jeg er født og vokst opp i Paris, og har flyttet til Norge i voksen alder - på grunn av kjærlighet. Nå kommer 17. mai igjen, en veldig spesiell dag for nordmenn. Men den er også på mange måter spesiell for oss utlendinger. Og jeg gleder meg SÅ til det.

Min første leilighet var like ved Solli plass I Oslo, og jeg husker nøyaktig hvordan en kunne kjenne spenningen i byen fra morgenkvisten av. Jeg husker å ha observert full av beundring alle mennesker som gikk på gata i vakre antrekk - bestemt og målrettet. De bar også KIWI-poser “ei krone der og ei krone her”, fulle av øl de ikke skulle dele fordi det koster mye. For å så forklare alle hvor dyre og flotte sølvet på bunaden var. Så hardt slo det meg første gang at vennene våre inviterte til champagnefrokost og serverte prosecco. Den franske snobbete delen av meg besvimte nesten.

Jeg husker også at vi så ungdommen danse på toppen av en buss, akkurat som mine algeriske naboer gjør i Paris når Algerie vinner i fotball. Jeg fikk beskjed at det gjaldt ikke fotball, men at de var snart ferdig med videregående. Oi, ikke noe tøff eksamenstid her tenkte jeg.

Ut på dagen fikk jeg vinke til kongen. Det å marsjere med en stor mengde av mennesker mot et slott med sang for å finne kongen assosieres til noe helt annen i et fransk hode. Det virket helt surrealistisk i dette årtusenet. Kongen virket god og blid, sammen med den fine familien hans. Litt forskjellig stil enn Ludvig XVI.

På kvelden lærte jeg også at det gikk an å tisse i den dyre bunaden mellom to biler foran døra vår midt på Frogner, en kjekk fyr på 25 helt dritings sa bare “Sorry ass, og grattis med dagen”.

Nå bor jeg på Nordstrand, og jeg er fascinert av russetreff og lokalsamfunn, trommel og korps, utallige flagg, is og utepils. I fjor skjønte jeg at entusiasmen min gikk for langt, da jeg hjalp min fireåring å samle russekort for å fortelle henne hva sto på de.

Mannen og barna er norske. For to år siden fikk jeg selv norsk statsborgerskap etter en krevende prosess. Min første motivasjon gjaldt hovedsakelig å ha samme nasjonalitet som barna hvis det skulle skje noe, men også å få stemmerett i Stortinget etter så mange år i Norge.

Til min egen overraskelse, jeg ble inderlig og sterkt rørt av eposten fra UDI som fortalte at jeg hadde blitt norsk borger. Det ble plutselig noe helt annen enn et rent administrativt tiltak, det ble min identitet som ble forskjellig og rikere.

Nå kan jeg ikke gå hjem og klage til mannen min om “dere nordmenn som ikke blinker på rundkjøringer” uten at han svarer i et smil “du mener vi nordmenn". Jeg hører av og til meg selv kalle Frankrike for syden. Jeg har blitt ordentlig norsk.

Den norske staten gjør helt sikkert ikke alt perfekt, men jeg skulle ønske at Frankrike hadde hatt denne stoltheten og lysten til å feire sitt eget land på nasjonaldagen. En dag for alle som bor i et felles land. En dag hvor vi feirer fortiden og nåtiden, med rare tradisjoner som hallingdans og hvor barn og ungdom kan feire Norge sammen uavhengig av språk de snakker hjemme.

På 14. juli i Frankrike er vi stort sett opptatt av at dagen faller på en fredag eller en mandag for å få langhelg. De gamle ser på militærparade på TV, og presidenten holder en kjedelig tale. Ingen eggløp, ingen sang som "til dovre faller", ingen Sissel Kyrkjebø på full guffe i hagefest ut på dagen. Kjedelig.

Så nå jeg heier på min femåring som hopper i en potetsekk under mai-solen, selv om jeg skriker “EIA” istedenfor “heia” for vi franskmenn er helt håpløs på h, selv om den franske snobbete damen inni meg tenker “å erregud barna spiser alt for mange pølser”– innser jeg hvor heldig vi er som familie å kunne ha to statsborgerskap, å kunne rope “heia Norge” høyt og å følge oss hjem her, stolt av å være norsk, på vår perfekt uperfekt måte.

Eia Norge. Og så skåler vi med dårlig prosecco vi kaller champagne. Gralla med dagen - som jeg lært å si.