Det første møtet med Norge

Pakistanere blir innkvartert på Majorstua skole juli 1971. Dette bildet ble starten på en bok for forfatter og journalist Mahmona Khan.
Foto: Privat

Pakistanere blir innkvartert på Majorstua skole juli 1971. Dette bildet ble starten på en bok for forfatter og journalist Mahmona Khan. Foto: Privat

Av
Artikkelen er over 9 år gammel

Et bilde av noen feltsenger vekket sterke følelser i Mahmona Khan. Det var starten på boken "Tilbakeblikk. Da pakistanerne kom til Norge."

DEL

NORDSTRAND: Journalist og forfatter Mahmona Khan (36) jobbet med en reportasje til LO-Aktuelt da hun kom over bildet av feltsengene på Majorstua skole. Bildet var av den første innkvarteringen av pakistanere i 1971. Samme år som hennes far hadde kommet til Norge.

– Min far har fortalt at han bodde på Majorstua skole da han kom til Norge. Han trodde at feltsengene var likbårer, forteller Khan og husker tilbake til den sommeren hvor hun satt med sine foreldre i Frognerparken. Den dagen faren hennes fortalte sin livshistorie.

– Jeg var fylt 30 år og visste egentlig ingenting om denne historien, om da han kom til Norge. Men når man blir voksen, og særlig når man får egne barn, så blir behovet større for finne ut mer av sin bakgrunn og identitet, sier hun.

Mellom to stoler

Mahmona Khan har vært bosatt like ved Sæter på Nordstrand i tre år.

– Jeg stortrives, jeg har ingen negative erfaringer med å bo her. Men jeg var nervøs da jeg flyttet hit fra Furuset. Særlig tenkte jeg på datteren min som skulle skifte skole. Men hun har bare glidd rett inn så der fikk jeg tilbakevist mine egne fordommer, sier hun. Mahmona grublet mye over hvem hun var i oppveksten. Hun følte ofte at hun falt mellom to stoler.

– Jeg følte meg for norsk til å passe inn i bildet av den perfekte pakistaner, og omvendt. Men da jeg så det bildet av de feltsengene var det som en brikke falt på plass, sier hun. I boken forteller hun historien til sine foreldre og om den store pakistanske innvandringen til Norge i 1971. Deretter følger livshistoriene til fem norskpakistanere.

Behov for arbeidskraft

Boken omhandler først faren Abdul Majid sin strabasiøse ferd fra Pakistan til Norge våren 1971. Det var drømmen om et bedre liv som lokket.

600 pakistanerne kom til Norge den våren. Abdul Majid ble innkvartert på Majorstua skole og kom raskt i arbeid. I 1972 dro han tilbake til Pakistan for å gifte seg. Det tok kun tre uker fra Mahmonas mor kom til Norge til hun begynte å jobbe.

– Tenk deg det, hun kunne jo ikke norsk enda og begynte å jobbe som sykepleierassistent. Det viser jo at det var behov for arbeidskraft. Det var en utdanningseksplosjon i Norge på den tiden og nordmenn var ikke interessert i lavstatusjobbene. Disse jobbene tok pakistanerne for de hadde ikke noe valg, sier Khan og forteller at arbeidet med boken har gjort henne mye tryggere på egen identitet.

– Jeg føler endelig jeg kan si at jeg er norsk. Da jeg var yngre følte jeg meg ofte uønsket, som en belastning. Men nå skjønner jeg at det var behov for pakistanerne og at de har vært med på å bygge landet, sier hun og legger til:

– Mange synes nok det er vanskelig å snakke om den første tiden de var i Norge, hvor de hadde vaskejobber og bodde på hybel. For de har det veldig bra i dag. Men jeg er stolt av mine foreldre, og alt de gikk igjennom slik at jeg og mine søsken kunne få det livet vi har i dag, sier hun.

Fremmedfrykt

Mahmonas foreldre knyttet mange sterke bånd til nordmenn i den første tiden etter at de kom til Norge og de har gode minner fra den tiden. Men det var ikke fritt for at det var fordommer også da. Avisene var sterkt engasjert i de nye landsmennene. VG var blant annet med på å frakte feltsengene til Majorstua skole.

– Men det var stor forskjell på hvordan avisene dekket dette. Noen hadde store krigstyper og skapte hysteri og panikk. Det kom cirka 1100 pakistanere til landet i 1971, men tall som 200.000 verserte i media, forteller Khan.

Det var på denne tiden at begrepet "fremmedarbeidere" dukket opp.

– Men fremmedfrykt var jo ikke noe nytt, vi har vært skeptiske til alle som er annerledes, sier hun.

Generasjonskløft

Mye har skjedd de på de 40 årene som har gått.

– Det er skyggesider som kriminalitet og sosiale forskjeller. Men hvorfor skal jeg føle skam over det andre gjør? spør Khan.

Heldigvis er det mye positivt å glede seg over. Annen generasjons pakistanere, særlig jenter, gjør det ofte bra på skolen og på universitetet.

– Det er nok ofte litt krasj mellom foreldre og deres barn i det norsk-pakistanske miljøet. En generasjonskløft. Jeg håper at boken skal bidra til større forståelse for hvorfor det er slike forskjeller mellom generasjonene, sier Khan.

Hun kommer tilbake til bildet av feltsengene som har blitt et symbol for henne.

– Når jeg ser bildet, så tenker jeg på hvor langt vi har kommet, avslutter Mahmona Khan.

Artikkeltags