BOGERUD: Forfatterinnen har bodd på Bogerud siden 1968, og det er her bøkene hennes blir til.

– Jeg har min egen skrivestue i andre etasje og kan ikke skrive andre steder. Det har vel noe å gjøre med at der har jeg samla ordspråk, bilder og det som har en viss relasjon til det jeg holder på med. Det er det jeg trenger for å komme i skrivemodusen, sier hun.

1. plass

Boge begynte å skrive på serien "Morshjertet" for 2 1/2 år siden. I våres kom den første boken, "Vinterdrømmer", med et førsteopplag på 660.000 eksemplarer.

– Jeg ble litt sånn uæææææ, sier bogeruddamen og skjærer en gledesfylt grimase.

"Morshjertet" fikk en kjempegod start og hoppet rett inn på 1. plassen på Bladsentralen. (De leverer blader og bøker til kiosker, matbutikker og bensinstasjoner, journ.anm.)

-– Vi fikk vite det for tre uker siden. Det er innmari moro, og ikke noe jeg forventet i det hele tatt. Det er utrolig fantastisk! Nå tenker jeg at uansett hva som skjer videre, så har den hatt suksess, sier den produktive forfatteren - som snart er ferdig med den tiende boken i serien.

Leseglede

Anne-Lise Boge føler at hun har en misjon med skrivingen sin.

– Jeg vil gi folk leseglede. Det er mange som ikke ser på serieromaner som litteratur. Men det som er et faktum, er at mange har stor glede av å lese serieromaner. Det som for meg har vært viktig å føle på, er at jeg får masse mail og telefoner, om at bøkene mine vekker følelser i folk, forteller hun.

Boge har jobbet som lærer i osloskolen i 25 år og hun forteller at det viktigste for henne når det gjaldt elevene, var at de skulle bli glade i å lese.

– Det var det samme hva de leste, om det var tegneserier, krim eller serieromaner. Det viktigste på skolen er at det skal være så stille i et klasserom at elevene hører hva læreren sier, og at eleven lærer å lese, sier hun.

– Bøker rører ved deg. Du kan le og gråte. Det er kjempeviktig å lese!

Boge mener alle har godt av å være en time eller to i en annen verden, spesielt hvis man ikke har det så greit i dagliglivet sitt.

Gamle historier

Forfatterinnen sier at hun er altetende når det gjelder litteratur, men hvis det hun leser ikke har tatt tak i henne innen side 20, gidder hun ikke å lese mer.

– For å gjøre det bra som serieforfatter må man få til en bra story med et godt plott. Man må skrive om de menneskene som folk øyeblikkelig blir interessert i. Du må skrive om levende mennesker som rører ved en, mener hun.

Anne-Lise Boge sier at hun aldri kommer til å skrive bare fordi hun skal fylle opp to permer.

– Det skal være en historie å formidle, og når jeg ikke lenger har det, da er det slutt.

Mye tyder på at hodet hennes er fullt av ideer. I hvert fall skrev hun hele 26 bøker i serien "Arvesynd", og hittil har hun skrevet 10 bøker til "Morshjertet". Begge seriene har sin herkomst fra Vestlandet. Boge skriver sitatene på dialekt for at det skal bli mer naturtro.

– Jeg har en tilknytning til Vestlandet og til Møre. Jeg kjenner naturen, steder, menneskene og menneskelynnet. Derfor har det vært fint å kunne legge historiene dit, sier hun.

Serieforfatteren synes det er mye mer interessant å dikte opp historier fra tidlig 1900-tallet, enn nåtiden.

– Ting var mye mer annerledes i gamle dager. Det var et annet kvinnesyn og mye mannssjåvinisme. Det var store klasseskiller mellom fattig og rik. Å få barn uten å være gift på den tiden var ikke lett. Den gangen kunne det ruinere livet ditt totalt. Prevensjon var det for eksempel dårlig stell med den gangen, beretter hun.

Dette her er ting som Boge synes er veldig interessant. Ære og tap, det å miste ansikt.

– Det er mye mer spennende å sitte og drodle rundt dette, enn å skrive om en jente som har blitt gravid på Frogner i 2006, spøker hun.

Arvesynd

I perioden 1998-2004 var det nesten bare én ting som stod i hodet på Boge: Bokserien Arvesynd, som foregår rundt 1910.

– Det var 90- tallets storsuksess. Underveis i skrivingen tenkte jeg at jeg aldri skulle rote meg oppi noe sånt mer, sier hun.

Etter at bok nummer 26 var i mål, satte hun en sluttstrek for serien. Deretter skjedde det svært lite på to år.

– Det var veldig rart å ikke gjøre noe. Det ble så stille og tomt, sier Boge.

Mannen hennes, Einar, så at det ikke var noe særlig for henne å gjøre ingenting.

– Jeg ble rastløs. Vi er pensjonister og går jo hjemme her. Einar er opptatt med sitt og jeg er ikke akkurat typen som fyller opp dagen med å tørke støv og sånn. Han sa: begynn å skrive igjen! Jeg sa: Men jeg har jo ingen ting å skrive om! Jeg ble ganske deprimert og hadde det ikke noe bra. Forlaget maste ikke på meg i de to årene, men da jeg ymtet at Einar sa at jeg kanskje burde skrive, da var de på med full styrke og full oppbacking, beretter hun.

– Jeg kan ikke bare sette meg ned å skrive noe helt vilt. Det må være en idé.

Etter hvert dukket det opp en idé til en ny serie, med god hjelp fra konsulenten i forlaget, Cappelen Damm.

– Vi begynte å spinne og ruge på ideen jeg hadde fått. Så kom menneskene i historien fram. Vi tenkte at dette kan bli bra! Forlaget sa ja takk før jeg hadde skrevet en setning. De viste tillitt, sier hun blidt.

Vendepunktet

Det var tilfeldigheter som førte til at hun sitter her den dag i dag, som serieskrivende forfatter. I 1980 ble hun dårlig, og i de 12 årene som fulgte, slet hun med store smerter og utmattethet. Til slutt måtte den tidligere så aktive og energiske damen gi opp læreryrket.

– Jeg var hardt angrepet av klassisk fibromyalgi, hadde polyartose (slitasjegikt i både rygg, hender og føtter), og hadde dessuten psoriasisartritt, beretter hun.

Boge oppsøkte en healer og dette besøket ble vendepunktet i livet hennes. Healeren sa at han ikke kunne gjøre henne bra, " For da hadde du gått tilbake til skolen og fortsatt som lærer resten av ditt liv. Og det er ikke meningen. Jeg kan gjøre deg så bra at du kan leve med det du har, og så skal du gjøre det du egentlig er født til - nemlig skrive! For det er det som er meningen med livet ditt, å skrive. Og du vil klare det!", sa healeren til Anne-Lise Boge.

Hun begynte som frilanser i skandinavisk ukepresse, og fikk en dag et spørsmål fra et ukeblad, om hun kunne "fikse en sommerroman".

– Vel, jeg var ikke så sikker på det, men det gikk jo an å forsøke. Og det ble begynnelsen. Jeg oppdaget at det var akkurat det jeg ville - få boltre meg gjennom kapittel etter kapittel. Lage en saga. Og plutselig sto Nordvik og paradiset mitt foran meg igjen. Tiden var inne...