Jens (21) gikk brått bort for to uker siden: Nå advarer foreldrene

Av

Jens sa han hadde full kontroll, nå ønsker foreldrene å advare andre.

DEL

Landet rundt(Telemarksavisa) Jens Lunde Tusvik gikk brått bort for to uker siden, den 28. januar.

«Vi var alle fire kommet hjem fra skole og jobb da pappa skulle hente deg ned til middag. Denne dagen kan vi aldri glemme.»

Dette skriver Gyril Lunde Tusvik og Stein Thomas Tusvik i minneordene til sin sønn i begravelsen forrige uke.

De forteller om en gutt som var livlig, aktiv og som hadde lyse framtidsplaner.

Men selv om Jens var glad og bar et smil utad, slet han med sine egne problemer på innsiden.

Nå håper foreldrene at andre som står i samme posisjon som Jens skal ta lærdom av tragedien.

Foreldrene forteller at Jens mente at han hadde kontroll over rusen. Og at foreldrene var gammeldagse og ikke hadde peiling.

- Det er mye av den holdningen der blant unge i dag, og det er et problem. Det er en fare for at man blir hektet, forteller foreldrene.

Nå ønsker de å være åpne om hva som skjedde med Jens, for de vil skape endring blant unge.

Følte seg ensom

Foreldrene forteller at Jens hadde mange venner rundt seg, men at han midt oppi dette kunne føle seg utenfor og ensom.

Det er nok mange som kan føle på dette problemet, spesielt blant unge som føler de må passe inn.

Og det var nettopp dette som gjorde at Jens startet med rus.

Han ønsket å løse det vanskelige, og fant noe som ga spenning og ro når det trengtes.

– Men rus skaper mer angst og tristhet, og det blir en ond sirkel, forteller foreldrene.

I minnetalen har Stein Thomas og Gyril et sterkt ønske om at ingen andre skal velge samme løsningen.

GLEDESSPREDER: Jens omtales som en aktiv, snakkesalig og glad glutt som barn.

GLEDESSPREDER: Jens omtales som en aktiv, snakkesalig og glad glutt som barn.

Ville ha hjelp

Foreldrene forteller at Jens etter hvert innså at han trengte hjelp.

Han hadde endelig funnet ut at han ville bli snekker og undersøkte mulighet for lærlingplass.

Et par dager før Jens døde planla han gåtur på Hardagervidden med faren til sommeren.

Han skulle ha sitt første møte med en ruskonsulent kun et par dager etter dødsfallet.

– Prøver du en gang kan det få enormt store og alvorlige konsekvenser, forteller foreldrene.

Nå håper foreldrene at det tragiske som har skjedd kan føre til at andre bestemmer seg for å holde seg unna rus og dette miljøet.

– Dette er en sykdom, og det kan skje i alle familier. Vi må tørre å snakke om det. Og vi må stå sammen mot alt dette vonde, og aldri gi opp.

Kjempet mot systemet

Stein Thomas og Gyril forteller at det har vært en fortvilet følelse å kjempe mot et systemet som ikke fungerer.

– Når unge som Jens innser at de trenger hjelp, må den komme med engang. Når han skjønte det selv, tok det for lang tid, forteller foreldrene.

– Det er viktig at andre i samme posisjon har muligheten til å snakke med erfaringskonsulenter, folk som har kjent det selv på kroppen og vet hva de snakker om. Det er vanskelig å skape en god relasjon, forteller foreldrene som skulle ønske at Jens fikk hjelp tidligere.

Jens hadde mange rundt seg som støttet og heiet på ham.

Både familie, lærere, kjæreste og andre venner.

I disse dager har familien fått kjenne på samme støtten fra nære og bekjente.

– Det har vært godt for oss å snakke med dem og tilbringe tid med sammen, forteller foreldrene.

De har også blitt kontaktet av personer de ikke kjenner som står i liknende situasjon.

HADDE KONTROLL: Jens, som veldig mange andre unge, mente at han hadde kontroll på rusen.

HADDE KONTROLL: Jens, som veldig mange andre unge, mente at han hadde kontroll på rusen.

«Teatermaskene»

Som nevnt tidligere bar Jens en maske utad hvor han var blid og glad. Men samtidig kjempet han mot de vonde følelsene på innsiden.

Jens hadde en tatovering av to teatermasker, en var lei seg og en var glad.

Disse maskene har nå blitt et tegn på hvordan han levde sitt liv.

Etter at Jens gikk bort har flere av vennene hans tatovert teatermaskene for å hedre han.

Også Stein Thomas og Gyril har tatt tatoveringen.

Ønsker å skape en endring

Rett etter Jens sin bortgang bestemte foreldrene seg for å være åpne, fordi de ønsker å skape en endring blant andre i liknende situasjon som Jens.

De ønsket å gjøre noe aktivt i forhold til å arbeide for andre som bærer på de samme følelsene som Jens gjorde.

Foreldrene ønsket at folk heller skulle støtte arbeidet Eidanger idrettslag framfor å sende blomster.

– De jobber med inkludering og aktivisering av mennesker med rus utfordringer, forteller foreldrene.

Bare etter få dager har det kommet inn nær 40 000 kroner.

Idrettslaget vil sammen med foreldrene se på et arbeid rettet mot unge med rusutfordinger.

Her er minneordet foreldrene leste til minne om sønnen i kirken:

Kjære, gode gutten vår! Dette her er så inderlig vondt. Sorgen vi kjenner på nå er bunnløs og uutholdelig. Vi mistet deg så altfor tidlig! Livet ble dessverre ikke som vi drømte om.

For en og en halv uke siden opplevde vi et forferdelig mareritt. Vi var alle fire kommet hjem fra skole og jobb da pappa skulle hente deg ned til middag. Denne dagen kan vi aldri glemme. Redselen vi kjente på. Verden raste sammen for oss og hjertene ble knust. Hvordan skal vi klare dette videre uten deg?

Da du ble født i Bergen for 21 år siden gikk vi begge på lærerhøgskolen. Vi tenkte at det skulle gå fint å ha deg med på skolen, for barn sover jo mye den første tiden. Men ikke du. Fra du var tre uker lå du i vogna med vidåpne øyne for å passe på at du ikke gikk glipp av noe. I din egen barnedåp var du tre måneder. Da sang du med av full hals da orgelet satt i gang. Du snakket helt flytende da du var 1 år, og du hoppet og løp bestandig. Smilet ditt og de lyse krøllene vil vi alltid se for oss. Du sto på snowboard da du var 4 år, du klatret, hoppet og stupte. Da du var 6 år tok du salto der du sto på stranda. Du elsket å være i aktivitet og å leke. Vi husker godt det store smilet ditt da du skulle starte på skolen. Du gledet deg enormt! Dessverre sloknet denne gleden fort, og skolens rammer den gangen ble for deg for trange. Vi har ofte snakket om at du hadde hatt det supert om du levde i regnskogen ...

Vi ville så gjerne at du skulle få utnyttet ditt enorme potensial, og få utløp for all energien. Du var aktiv i mange ulike idretter, og du mestret alle like godt. Det ble likevel vanskelig å forholde seg til faste klokkeslett og regler, Vi vet også at du ikke likte konkurranse, men at aktiviteten og leken var nok i seg selv. Det var i frilek du var i ditt ess! På båtturer om somrene med familien var det alltid du som satt i gang gjemsel, bading, hopping fra fjellet, fisking og mye mer. Du fant også på en ny lek som het «Banke på lekestua» og dro med deg hele i nabolaget. Du lærte både Elias og Live å sykle, stå på ski, stupe, ta salto på trampolinen, hoppe fra lekestuetaket og mye mer. Du var et forbilde som de så opp til i aktivitet. Du brydde deg om søsknene dine og passet på uten at de alltid var klar over det.

Det har alltid vært noe spesielt med deg Jens. Du hadde utrolig mange gode evner på alle områder. Om det var noe som interesserte deg lærte du fort og lett. Da var du utholdende og enormt til å stå på. Motorikken din har vært imponerende! Du var også løsningsorientert. Da du var på tur med idrettsklassen på Hardangervidden, hadde du glemt soveposen. Det var 0 grader. Læreren din sa det typisk at det var deg, men takk og pris at det var deg fordi du kunne takle det. Alt du fikk til!

Familien har alltid betydd mye for deg. Du var med på ferier og turer med oss, og ville også bli med nå til sommeren. Tradisjoner var veldig viktig for deg, og sist jul kom du hjem for å pynte juletreet med Elias og Live. «Det er jo tradisjon!» sa du. Etter champagnefrokost med vennene dine på 17. mai, måtte du ut og feire litt på Heistad med familien hos mormor og morfar, selv om alle de andre dro til byen. Og hver eneste vår siden du var liten og fram til nå har du alltid kommet med en bukett med den første blåveisen hjem til mamma.

Livet med deg har vært en berg-og-dal-bane, og det har vært utfordrende å være gode foreldre og søsken. Du slet med en indre uro som gjorde at du handlet mye på impuls. Du følte deg utenfor og annerledes, og sa til oss at selv om du var sammen med mange mennesker kunne du kjenne deg ensom. Alle disse følelsene gjorde at du etter hvert startet med rus. Du ønsket å løse det vanskelige, du fant noe som ga deg spenning og ro når du trengte det. Du var overbevist om og trygg på at dette var helt ufarlig å prøve. Du sa du hadde full kontroll, at vi var gammeldagse og ikke hadde peiling.

Vi har kjempet for deg Jens, og aldri gitt opp. Pratet med deg, prøvd å passe på deg dag og natt, ringt deg, meldt deg, kjørt rundt og lett etter deg, skreket, ropt og grått, men ingenting nyttet. Problemene ble større og vi har vært livredde. Du hadde ikke lenger kontroll. Sånn vi har forstått det, skulle du denne gangen prøve ut noe nytt. Dette tålte du ikke. Håpet vi har hatt så lenge, om at dette kommer til å gå bra, raste sammen. Midt i all sorgen er det godt å vite at du ikke ønsket dette selv. Du var glad i livet. Vi vet også at du ikke led.

Det er vanskelig å kjenne seg på utsiden av forventninger til hvordan livet skal leves. Vi tenker at formen vi trykkes inn i ofte kan kjennes for smal. Å kjenne på det å være annerledes, eller føle seg utenfor er den korteste veien til vonde løsninger, som rus.

Vi har et inderlig stort ønske her i dag. Vær så snill! Ikke velg den løsningen! Rusen har skapt så mye smerte for så mange, også for alle som står rundt. Prøver du en gang kan det få enormt store og alvorlige konsekvenser. Ingen vet om man er eksponert for å bli hekta, og blir man det er det så sterke krefter som styrer. Kan dette tragiske som har skjedd føre til at minst et menneske nå bestemmer seg for å holde seg unna rus og dette miljøet, så kan det komme noe godt ut av at vi har mista det kjæreste vi har.

Dette er en sykdom, og det kan skje i alle familier. Vi må tørre å snakke om det. Og vi må stå sammen mot alt dette vonde, og aldri gi opp.

Du Jens sa at nå skulle du få hjelp for du ville ikke fortsette lengre. Du skulle ha ditt første møte med ruskonsulent forrige fredag. Du fortalte oss flere ganger i det siste at du endelig hadde funnet ut at du ville bli snekker og undersøkte mulighet for lærlingplass. Senest på søndag planla du og pappa gåtur på Hardangervidden til sommeren. Framtidsplanene var nå mange og lyse.

Du hadde alltid mange rundt deg som støttet og heiet på deg. Farfar som ringte og meldte med deg mange ganger hver dag. Gode og nære samtaler med mormor og morfar, farmor og farfar. Tante Hege som har skypet med deg fra Danmark. Fetter Lars som inviterte deg til Oslo og prøvde hardt å få deg til å forstå alvoret. Tanter og onkler, fettere og kusiner. Lise på idrettslinja som alltid hjalp og støttet deg, ga deg nye sjanser om du manglet innleveringer eller prøver, og tok deg med som trener på Gulset turn. Hun så deg! Kjetil i Eidanger IL som fikk deg med som leder på leire for mindreårige flyktninger, sykkelturer til Kristiansand, Trysil og Mallorca. Du hadde mange gode, flotte venner. Marthe som tok deg inn hos seg og passet på deg de gangene det ble vanskelig hjemme. Og du hadde Thea, verdens beste kjæreste som støttet og forsto deg. Hun så alle dine gode egenskaper og den du var. Dere to planla framtiden sammen, og vi er så glad for å ha fått henne inn i livene våre. Mange sto rundt deg og oss. Allikevel har vi følt oss alene og hjelpeløse i et system som ikke fungerer.

Du satt dype spor hos enormt mange mennesker Jens. Overalt hvor du har vært har vi fått tilbakemeldinger på at du gjorde inntrykk. Lekte og satt i gang aktiviteter for barn du jobbet med, fått skryt fra voksne for din evne til å samtale og være til stede i øyeblikket, og ikke minst at du alltid var imøtekommende og høflig. Uansett hvem – du respekterte alle.

I disse dagene har vi vært så heldige å få mye besøk av en del av vennene dine. Det har vært så godt å prate, mimre og gråte sammen med dem. For noen flotte venner! De har delt og fortalt oss så mye om deg, og det har vært så godt. De sa at du var verdens beste venn, og at ingen kan erstatte deg. Da du hadde vært sammen med dem, skrev du ofte melding etterpå hvor det sto: «Det var så fint og være med deg. Glad i deg.» De fortalte at du så alle, og hadde et tredje øye. Du var veldig opptatt av å hjelpe de som trengte det, og du var god å prate med. Du fant på mye gøy, og lagde liv rundt deg.

I vår dype, uendelige sorg har vi blitt holdt oppe av gode mennesker rundt oss. Vi er uendelige takknemlige for all varme, organisering og hjelp. Hver gang vi gråter er det noen armer som kommer og holder rundt oss. Vi trenger dere framover også!

Vi fire må nå lære oss å leve som familie uten Jens. Vi er så heldige som har fantastiske Elias og Live som er en stor støtte.

Så må vi huske at historien om Jens ikke handler om sykdommen hans. Den dominerende historien handler om en gutt som levde sterkt og intenst og som gjorde et stort og godt inntrykk på mange mennesker rundt seg. Han var en gave, et menneske som ikke gikk langs motorveien sammen med alle andre, men alltid valgte gjengrodde stier. Han spredte mye kjærlighet til enormt mange mennesker. Jens fikk et kortere liv enn vi hadde sett for oss, men vi fikk også leve hele livet hans sammen med han. Det vet vi var godt for han.

Kjærligheten vi delte vil alltid vare. De er heldige de som er med deg nå Jens!

Artikkeltags