Gå til sidens hovedinnhold

Lokaldemokratiet i Oslo er et skinndemokrati

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Nordstrand bydel har cirka 52.000 innbyggere og er dermed større enn byer som Moss, Haugesund, Sandefjord, Bodø, Tromsø og Arendal. Lokalpolitikerne på Nordstrand er imidlertid helt marginalisert og har langt mindre myndighet og innflytelse enn politikere sentralt i Oslo og i andre byer. Lokaldemokratiet i Oslo kan dermed betraktes som et skinndemokrati.

I «Reglement for bydelene», vedtatt av Bystyret 19.06.19, står det at bydelsutvalget skal bestå av 15 medlemmer med varamedlemmer, og at det skal føres streng budsjettkontroll. Av andre oppgaver står at det skal være tilsynsutvalg for institusjoner og hjemmetjenester, samt være lokale råd for eldre, ungdommer og funksjonshemmede. Det skal holdes åpen halvtime hvor innbyggere kan fremme sine saker. Bydelsdirektøren (ansatt administrator) har for øvrig ansvaret for å føre tilsyn med virksomheten i bydelen. Byrådet (sentralt i Oslo) fører tilsyn med Nordstrand bydel og vil innføre tiltak dersom avvik konstateres.

Hele dokumentet «Reglement for bydelene» er svært ovenfra og ned, byrådet gir lite handlingsrom til lokalpolitikerne. Eksempel: «Bydelsutvalget skal avgi innstilling eller fremsette forslag til byrådet og bystyret i saker som skal avgjøres av sentralt organ».

Bydel Nordstrand hadde i 2020 en budsjettramme på 1,8 mrd. hvorav cirka 95 prosent er bundne midler, hovedsakelig til helse og sosial. Handlingsrommet for de 15 politikerne i bydelen er derfor svært lite.

Ikke bare gir budsjettet lite handlingsrom; Nordstrand bydelsutvalg blir heller ikke hørt, verken av byrådet, bystyret eller etatene i Oslo. Enklere blir det ikke av at det er ulikt flertall på Nordstrand og i bystyret. For eksempel i saker som gjelder regulerings-, trafikksikkerhet og fortetting på Nordstrand har Nordstrand Bydelsutvalg ingen eller liten innflytelse. Slike saker avgjøres av byrådet og bystyret.

I høringssaker synes det som det er opp til den enkelte byråkrat i Plan- og bygningsetaten og i Bymiljøetaten om de vektlegger høringsinnspillet eller ikke, vedtak fra bydelsutvalgene tillegges ikke særskilt vekt. Vi kan fastslå at det er en ubalanse i myndighet og ansvar.

Byrådet og bystyret knebler bydelsutvalgene, og den enkelte byråkrat kan utøve større makt og innflytelse enn et enstemmig bydelsutvalg.

Vi kan spørre oss om Holtet-utbygging ville blitt mer stedstilpasset og mindre utbyggertilpasset dersom lokalpolitikere hadde blitt hørt. Tilsvarende er den massive utbygging av Sæter og de enkelte delene vedtatt av bystyret i Oslo, og Nordstrand bydelsutvalg hadde ikke innflytelse.

Reguleringsplanen for Sæter er formulert i jussens språk som gir åpning for flere enn fire etasjer i høyden. Det er tydelig at utbyggere har større påvirkning hos Plan- og bygg enn lokalpolitikere. Er det riktig at plasseringen av drosjeholdeplassen og sykkelveien i Sæterkrysset skal besluttes av bystyret i Oslo når vi har lokalpolitikere som kjenner området godt?

Dersom lokaldemokratiet på Nordstrand skal ha legitimitet, så behøves en endring i myndighet og ansvar. Løsningen er ikke mer byråkrati, men at bydelsutvalget får ansvaret for å beslutte saker innenfor området som har gitt dem mandat.