Synne Røyneland fra Nordstrand er borte for alltid.

Den 18 år gamle jenta er ett av ofrene etter skytingen på Utøya. Venner av familien har opprettet en minneside på Facebook. Å lese hva vennene hennes skriver her om denne sprell levende, aktive, politisk engasjerte og livsbejaende ungdommen, og om savnet hun etterlater seg, det smerter og rører.

Vi vet det, men det er ikke lett å forstå at denne tragedien bare er en liten flik av hele det traumebildet vi sliter med som nasjon i disse dager. Selv når vi står ved Oslo Domkirke med blomsterhavet foran oss og verdenspressen bak oss er det umulig å ta inn over seg all den sorgen og smerten som nå rir familier, venner, medelever, kolleger, naboer og bekjente til ofrene over hele landet.

For oss på Nordstrand er det vanskelig å forholde oss til det faktum at mannen som skal forsvare Synne Røynelands morder bor i samme bydel. Advokat Geir Lippestad skal sørge for at massemorderen får en rettferdig rettergang. Det må være en av de vanskeligste jobbene noen kan ta på seg. Samtidig er det en jobb som må gjøres, og gjøres helhjertet, om Norge skal klare det vi har satt oss fore denne siste uken:

Å fokusere på savnet og kjærligheten, fremfor å rope på hevn og mer politi.

Nordstrands Blads ansatte har følt en intens stolthet disse siste dagene. Stolthet over erklæringene om kjærlighet og dialog fra de overlevende AUF-erne. Stolthet over vår egen ordfører Fabian Stang som snakket fred fra første stund. Stolthet over statsminister Jens Stoltenberg som mante til sindighet inntil vi visste hvem morderen var, og som har vist en klokskap og en dybde etterpå som vil bli husket i flere generasjoner enn blant oss som nå trår på kloden.

Vi er mange som håper og tror at det vil komme noe nytt og godt ut av uhyrlighetene som fant sted den 22.juli 2011. Utfordringene er mange og store. Men akkurat nå ser det ut som lunten massemorderen tente med håp om et nytt Norge om 60 år ikke eksploderte i hat, men i en helt ny vilje til sameksistens på tvers av religion og politikk og hudfarge.

Enhver krise bringer muligheter til forandring. Vi tror alle i Norge, i Oslo og på Nordstrand tenker annerledes etter katastrofen.