Bølerbarndom

Foto av et postkort fra 1960. Bildet viser rekkehusene i Bølerskogen satt opp av politiets selvbyggerlag, ferdig 1956. Postkortet ble sendt av min far til sine svigerforeldre for å fortelle at jeg var født 20.4.60. Datidens sms, forteller Siri Holmen.

Foto av et postkort fra 1960. Bildet viser rekkehusene i Bølerskogen satt opp av politiets selvbyggerlag, ferdig 1956. Postkortet ble sendt av min far til sine svigerforeldre for å fortelle at jeg var født 20.4.60. Datidens sms, forteller Siri Holmen. Foto:

Av
DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

MITTNOBLADBarndomstid på Bøler er det skrevet mye om. Vi er godt kjent med livet til skyskraperungene fra Bølerlia.

LES OGSÅ: Tove Nilsen - Stor kjærlighet til Oslo øst

Mitt liv begynte på den andre siden av skogen i politiblokka. Nå var dette riktignok ikke en blokk, men rekkehus som unge politikonstabler bygget på dugnad på slutten av 50-tallet.

Hvert hus, som var over tre etasjer og bygget i betong, hadde sin lille hage bak. En hekk mot naboen og sin lille gressplen i front med et kirsebærtre og en steinlagt hellegang. At hver eneste bolig også inneholdt plass til en bil var utrolig på den tiden. Hvordan skulle en politibetjent kunne ha råd til slikt? Det er vel også kjent at de første årene hadde mang en far en super hobbykjeller her.

Langs alle tomtekanter var det blankmispel som rådet. Hekkeplanten har små grønne blad, lett å forme og de er tette. Alle var pent klippet med rette sider og rett topp omtrent i samme høyde.

At det var unger i området, kunne alle se og høre. Det var kort til venner og til en spennende skog rett bak husene. En verden som var full av alt vi trengte.

LES OGSÅ: Bølergutter roses av politiet etter granatfunn

Skogen levde sitt eget liv og inneholdt alt vi kunne tenke oss. Plutselig roper en «Båten går». Alle løper så fort man kan. «Skuta» er en stor stein. At det er med nød og neppe vi rekker ombord – er like utrolig hver gang. De siste ankomne må dras om bord da båten allerede er på vei vekk fra brygga.

Vårt eget hus i skogen besto av en ring med einer og småfuruer. Røtter ble stoler og dukkene hadde en fin oppvekst.

Om vinteren ble bakkene isblanke og støvler fikk fort glatte såler, der de ble slipt ned under aking. Balansen var det ikke noe å si på. Noen av guttene var litt ugreie til tider, men ellers var livet stort sett farefritt.

Det manglet derimot ikke på ting vi var redd for. Hørte vi stemmer i skogen, trodde vi alltid var «Bølergjengen» og så løp vi hjemover med en gang. Ingen av oss så noen noen gang, men skummelt var det. Det er nok her min verden svakt krysset historiene til englene fra skyskraperne. De som bodde i langblokka og høyblokkene og som vi ikke kjente.

LES OGSÅ: Bølers gatekjøkken er historie

At Brekke, en sliten vandrer, viste seg fra tid til annen, ble mer en del av hverdagen. Men slikt hjalp nok mammaene til å holde oss i nærheten av hjemmet. Det var andre særegne personer også, men de var ikke like kjente. Derimot var Advokat Hermansen en kjent, om ikke spesielt kjær, personlighet. Han er det skrevet så mye om allerede, så jeg lar han fare fort forbi.

Dette var en tid da mammaer var hjemme og pappaene var politi. Det var skikkelig tøft. Men det hjalp det ikke å true med «pappaen min er politi’» til naboen, for de kunne alle si det samme. Hvis motstanderen derimot var fra andre siden av gata hadde vi kraft bak trusselen.

På andre siden av gata var det boligutbyggere som OBOS og USBL som rådet. Boligbyggingen hadde endelig skutt fart. Da Politiets selvbyggerlag satte i gang å grave ut tomt i Bølerskogen, var området skog og trikken gikk til Oppsal. De som bor slik i dag kan vel fort få besøk av «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu»-teamet. Men så ble trikken forlenget til Bøler, blokker ble bebodd og butikker dukket opp.

Boligutbyggere laget også lekeplasser. Men da de ble åpnet for ungene, ble vi som sto utenfor jaget av de voksne. Huskene var kun for borettslagets egne unger. Etterhvert ble presset på plassene mindre og de voksne lei av å passe på, så da fikk vi tilgang til både dumphusker og sandkasser.

LES OGSÅ: Kunst demper støy på Bøler bad

Hos «Arne Olsen» solgte de godteri over disk og bak huset hadde mor tilgang til en fryser. Det var faktisk langt opp til disken for oss små og butikkdama hadde høyt oppsatt hår. Selv i dag vet jeg ikke helt hvordan hun klarte å få håret så høyt og korrekt lagt i en ring på hodet.

Det ble også en kiosk på Bøler senter hvor vi fikk kjøpe sukkertøykjeder til 50 øre. Her var det flere spennende butikker og en hadde til og med lekebiler, kruttlapp-pistoler og bamser. De store kjolekledde dukkene sto på øverste hylle og var uoppnåelige.

Veien hjem fra senteret gikk oppover langs den lange Bølerlia. Den var tung å gå for korte ben. Derimot var denne bakken super å ha når trehjulssyklene suste ned Bølerskogen, rundet svingen der Nøklevann skole ligger i dag, og full fart så langt det gikk. Det må ha vært mindre trafikk den gang, men vi fikk selvfølgelig ikke lov. For i enkelte av garasjene var det faktisk biler allerede den gangen.

I dag ser det ut som en drømmeoppvekst. At alle ikke hadde det like bra som meg, var jeg lykkelig uvitende om.

Etter oppnådd skolealder flyttet vi til Holtet. Et flott villastrøk med store hager, langt mellom husene og kaldt mellom ungene.

LES OGSÅ: Litteraturfest på Bøler

Siri Holmen

En av ungene fra "Politblokka" på Bøler på 60-tallet.

Send inn tekst og bilder «

Dette er din avis - skriv om det som opptar deg i nærområdet og del det med andre. Stort eller smått - det er plass til alt!

Artikkeltags