Gå til sidens hovedinnhold

Når Exit jr. kommer

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er lørdag. Det ringer på. En 17-åring alene hjemme med en kamerat åpner:

"Det blir party, ikke sant", spør den Lacoste-smukke. Nei, og jeg vet heller ikke hvem du er, prøver 17-åringen. "Kom a', gutta, han er alene", ropes det til den velkledde hirden, som ruller inn med soundblazer på max.

Femti-seksti moteriktige ny-pøbler inntar vår stue, vårt kjøkken, våre senger, vårt hjem. Noen blir litt uvel av spriten de har stjålet og spyr på vårt bad. Men det skal han ha, den kvalme, nesten alt traff. Resten kunne jeg vaske bort dagen etter. Litt støtte kan man jo yte syke folk.

Min sønn kunne ha navngitt flere av de nye vennene, men han nekter. Han er redd for represalier. Et fenomen som vi kjenner fra andre kulturer, som sikkert ellers står fjernt fra den horden som rullet inn over våre dørstokker. Vi fikk hjelp fra en stor og sterk storebror, naboer og trusler om å ringe politiet.

Derfor etterlot den selvsikre og blære-trygge gjengen seg kun klisne gulv, litt spy og en ødelagt stol. Og etter hvert rusler de småbrisne hjem til foreldre som aner fred og ingen fare:

"Hvor har du vært da, vennen min?". "Jo, jeg har brukt alt dere har lært meg om min selvfølgelige rett til å slå meg forbi folk som nekter meg mine party-privilegier".

Poden med den fine sveisen kunne også ha redegjort for hvor ekstremt annoying det er å måtte vente på invitasjon, gjøre seg fortjent til å bli invitert - og hvor viktig det er å ha det gøy. Det er tross alt hardt å vente på russetid, russebuss og BI-studier.

Ok, bort med surmaget ironi:

Har ungdom fra Nordstrand blitt selve ur-modellen for en norsk exit-kultur, i skarp konkurranse med Oslo vest? Snakker vi om en kohort av reaksjonær kunnskapsløshet, en blind, brølende mobb som jakter på selvsentrert nytelse som aldri er plaget av sine foreldre med samtaler om å være grei, snill, ha respekt for andre, ha respekt for andres hjem og ta et nei for et nei?

De femti ubudne gjestene som spydde i vårt hjem og ødela en stol er sannsynligvis stort sett fine ungdommer, de spiller håndball og går turer med familiens hund. Men på et tidspunkt så slår spinal-refleksene inn. De refleksene som skapes i kjernen av en ny-rik kultur:

"Jeg vil, altså gjør jeg som jeg vil". Forsterket av den anonymisering som femti stykker produserer. Desto verre er denne hendelsen. Hver og en av de femti ville ikke gjort en slik invadering alene. Men holdningene ligger der, klar til å fyres av, bare de er mange nok.