Karsten Alnæs' innsikter om to sider av kjærligheten

SØRLI: Karsten Alnæs beskriver «Du kommer i dag» som en stillferdig kjærlighetsroman om en urkonflikt.

– Den handler om en mann på 62 år som får slag og mister taleevnen, og som på sykehuset får besøk av sin første kone. Den handler også om et svik, og en mann i 40-årene som blir voldsomt forelsket i en yngre kvinne, forteller Alnæs.

Hovedtema er at den slagrammede begynner å reflektere over hva som skjedde den gangen for mange år siden, da han stormforelsket brøt med kone og barn. Han innser at det livet han levde med sin første kone var det virkelige livet, med den største livs-intensiteten. Det som kom etterpå ble en slags rus. Mannen finner ut at han kanskje skal nærme seg sin første kone.

– Det er to sider ved kjærligheten som jeg er opptatt av. Den første er det banale som er knyttet til forelskelsen. Min yndlingspoet Fernando Pessoa har skrevet et dikt om kjærlighetsbrev, at de er latterlige, og at de som skriver dem er latterlige, men at til syvende og sist er kanskje den som aldri har skrevet et kjærlighetsbrev den aller mest latterlige, forteller Alnæs.

Hovedpersonen i boka er latterlig idet han ikke skjønner sin egen situasjon. Han planlegger å forføre sin første kone igjen. Han skjønner ikke at hun ikke er innstilt på dette. Hun er ikke innstilt på å begynne på nytt.

Fra virkeligheten

– Det er kjærlighetens hemmelighet: det vi ikke kan oppnå er mest besnærende. Det synes jeg er interessant. Den andre siden ved kjærligheten jeg er opptatt av, er fellesskapet som oppstår mellom to, som er basert på fortrolighet, ærlighet, åpenhet og en intimitet som utvikler seg over tid og dermed har en større dybde.

Det er denne siden av kjærligheten hovedpersonen ødelegger.

– For meg er det en viktig bok, sier Alnæs.

Historien er fra virkeligheten, fra en nær venn av forfatteren. Vennens far forlot sin kone og flyttet sammen med en yngre kvinne.

– Det var en nesten parallell historie, men som bare utgjør skjelettet av boka. Den satte mine tanker i sving, sier Alnæs.

Han medgir at det er nærheten til døden som får ham til å tenke over dette. Alnæs' egen mor fikk sitt første slag som 65-åring. Hun døde da hun var 72 år gammel.

– Erkjennelsen av at man ikke skal leve så lenge får en til å være ærlig, mener Alnæs.

– Du opplever at du reflekterer mer over at tiden nærmer seg en ende. To gode venner av meg døde for få uker siden. Da tenker du, selvfølgelig, sier Alnæs ettertenksomt.

Saken fortsetter under bildet

Vil skrive kammerspill

Karsten Alnæs vil skrive mer hvis han får krefter til det.

Han beretter om ungdomsdyrkelsen i samfunnet, og i medier og forlag, som han nå merker godt.

 77-åringen kommer med én bok til i år: «Hva er da et menneske? Samtaler om Jesu liknelser» er basert på en samling brev mellom Alnæs og professor emeritus Notto R. Thelle over en toårsperiode.

– Han tok kontakt og ville brevveksle med meg om Jesu liknelser. Jeg er ikke troende, og utfordret ham. Vi kan jo prøve, sa jeg. Vi skrev noen brev, så gikk han til en forlegger, og etter to år med brevveksling ble det bok.

Alnæs' forfatterskap omfatter så langt over 30 bøker. Han har ført i pennen både fagbøker, romaner og historiebøker. Særlig kjente er de omfattende historieverkene «Historien om Norge» og «Historien om Europa», og romanen «Sabina», som er oversatt til 17 språk.

– Jeg er ferdig med å skrive historiebøker. Hvis jeg skal skrive mer, vil jeg skrive flere kammerspill, som «Du kommer i dag» også er. I så fall vil jeg skrive om temaet tilgivelse og utroskap. Det er et tema nesten alle blir berørt av.

Selv har han vært gift med sin Nina siden 1973. Hennes familie har røtter på Nordstrand, og de to har bodd forskjellige steder i området, «alt ettersom hvor god økonomien har vært», forteller Alnæs.

Arv fra hennes familie muliggjorde boligdrømmen, og nå har de bodd 30 år i samme hus på Sørli, med tre av barna og seks barnebarn i nærheten. Alnæs' foreldre bodde på Hauketo, hvor han er delvis oppvokst.

I Alnæs' hage henger en huske, omgitt av høstløv og modne epler. Alnæs trives ute på verandaen. Der sitter han ofte og nyter utsikten til Nesoddlandet. Og tenker.

– Jeg synes refleksjon og utsikt går godt sammen.

Kombinasjonen har blant annet ført til følgende innsikt om kjærligheten:

– Det jeg har funnet utfordrende ved kjærligheten, er at den er så absolutt, den krever en total hengivelse, og har man ikke denne dype evnen til å la seg henrive, og til å gå opp i en annen, men likevel velger vedkommende som livspartner, kan det få fatale følger både for en selv og andre. Ellers er kjærligheten i vår forstand knyttet til evnen til å utslette sin egoisme, vise ømhet, omtanke, egentlig være en barmhjertig samaritan for sin neste.

Inspirert i naturen

Forfatteren og hans livsledsager er veldig glade i fjellet, forteller han. De har hytte i Rondane. Der er de mye. Der er utsikten god.

– Mye av disse to siste bøkene er skrevet der oppe. Jeg blir mest inspirert i naturen.

Ekteparet går daglige turer over Brannfjell. Alnæs trekker også frem Ekebergåsen, Ekebergskrenten, og Ekebergsletta som verdifulle for ham.

– Tre av barnebarna mine er med i KFUM. Jeg spiller av og til fotball med den yngste. Idrettsmiljøet og naturen er en veldig stor ressurs på Nordstrand, mener forfatteren.

Alnæs har erfart at det er essensielt for ham som forfatter å ha mye tid og ro til å bearbeide ting. Blant mye annet han har gjort i sitt yrkesliv, har han undervist på Nordstrand videregående skole, og kona Nina har undervist på Lambertseter videregående skole.

– Jeg har nok laget noen mindre gode romaner i perioder hvor jeg har hatt mye annet å gjøre. Jeg tror det er viktig at forfattere har god tid. Å skrive bok er et konsentrasjonsarbeid, og man må slipe og slipe. Jeg har jobbet med «Du kommer i dag» i to år, sier Alnæs.

Et annet prosjekt som tok mye av hans tid og krefter i år, og som han har vært veldig opptatt av, er statsbudsjettet i 1815. Det var det første statsbudsjettet som ble lagt fram, for hele 200 år siden.

– Jeg skrev en artikkel på 19 sider, og laget et ekstrakt som ble trykket i Aftenposten da statsbudsjettet kom ut i år. Det var veldig arbeidskrevende, forteller han.

Komfortabel i det vante

Alnæs' første medieomtale kom da han som 19-åring gikk seg bort i Enebakk sammen med en kamerat en kald vinternatt. De ble først funnet neste formiddag.

Det er situasjonene hvor han har utsatt seg selv for fare han trekker fram når lokalavisen spør om når han sist var ute av komfortsonen sin.

– Hvis jeg utsetter meg selv for fare, føler jeg meg ukomfortabel. Jeg er såpass kontrollert at jeg sjelden gjør det. Men i 2014 følte jeg på et tidspunkt at jeg drev rovdrift på meg selv. Jeg holdt 200 foredrag om 1814 rundt om i hele landet i anledning grunnlovsjubileet på oppdrag fra blant andre Stortinget, forteller Alnæs.

– Å være stadig på reisefot opplevde jeg som utmattende. «Får jeg sammenbrudd?» To ganger har jeg også følt sterkt ubehag da jeg hadde fått i oppdrag å dele ut en ytringsfrihetspris. En gang i Peru skulle jeg besøke en peruansk politiker i enecelle i et fengsel. Han hadde vært i opposisjon til diktatoren Fujimori. Jeg fikk kontakt med en gruppe i Lima som sørget for at jeg fikk trygg transport fra flyplassen til hotellet, men jeg ble likevel trakassert flere ganger. Hotellrommet ble endevendt, og på restauranter merket jeg at jeg var under overvåking. Jeg gikk inn i fengselet sammen med en fra NRK. Da jeg stod der og ventet kom fire soldater med maskinpistoler og ba meg pelle meg vekk. Jeg hadde mye hjelp, men da følte jeg meg helt ute av komfortsonen, forteller Alnæs.

Den andre gangen var da han som formann i forfatterforeningen reiste til Banja Luka, hovedstaden i den serbiske provinsen i Bosnia.

– Jeg fikk FN-eskorte fra Sarajevo. Prisen skulle gis til en redaktør i det gamle teatret. Jeg hadde min tale klar på engelsk, og den holdt jeg. Det var et sjokk å se at han hadde fått beina sprengt i stykker fordi noen sabotører hadde lagt en bombe i bilen hans. Jeg felte tårer over hans tapperhet og mot, forteller Alnæs.

– Jeg beundrer de som reiser til slike områder. Leger uten grenser, og journalister. Jeg er nok selv en mann som liker trygghet og det vante, medgir han. Alnæs tror hans nærmeste vil beskrive ham som veldig arbeidsom, energisk, fysisk sterk, samt ganske distré, umulig og glemsom.

– Særlig når jeg kjører trikk eller tog har jeg en tilbøyelighet til å glemme igjen ting. Og en dag oppdaget datteren min at jeg hadde tatt på to sokker med ulik farge.

Lokalpatriot

Alnæs beskriver seg selv som en lokalpatriot, og er ifølge ham selv ofte å se i nærmiljøet.

– Lambertseter senter er jeg veldig glad i. Det er stort og lyst. Biblioteket er min kone mye på. Hun låner bøker, jeg kjøper dem.

Han liker at Nordstrand har et utsnitt av befolkningen, og at området er av stor lokalhistorisk interesse.

– Her er både fattig og rik, innvandrere og familier som har bodd på platået i fem generasjoner, sier Alnæs.

Forfatteren er født på Hønefoss, men har aner fra Vestlandet. Farfaren kom fra Godøya på Sunnmøre og farmoren fra Aure på Nordmøre. Kanskje er det ut fra disse genene den springer, hans interesse for kulinarisk foredling av klippfisk? Alnæs beskriver nemlig seg selv som en fanatisk tilhenger av den portugisiske fiskeretten bacalao.

– Jeg leser portugisisk, og har vært mye i Portugal. Jeg hører mye på portugisisk fadosang, som betyr skjebne. Den handler om svik og bedrag og kjærlighet, og er inspirert av slavenes musikk. Slavene sang den da de ble eksportert fra Afrika til Brasil, forteller han engasjert.

Favorittsangerinnen hans er Katia Guerreiro, og låten hennes «Rosa Vermelha» går på repeat hjemme hos Alnæs.

– Den beskriver en lengsel etter det du aldri kan få, de forsvunne ting i livet, det triste og uoppnåelige. Det atonale og lengselsfulle fascinerer meg.

Han forteller at han har møtt sangerinnen. Vært på nachspiel med henne, til og med.

– Jeg prøvde å gjøre Nina sjalu. Det lyktes jeg ikke med, spøker han.

KARSTEN IVAR ALNÆS (77)

Les også: I helgen blir det øvelse i Østmarka

Les også: Fiskedød i Nøklevann, folk frykter at beveren også vil dø

Les også: Foreldre på Nordstrand frykter konsekvensene av nye skolegrenser

Les flere saker fra noblad.no