En original har parkert sykkelen for godt

SLIK VI KJENTE HAN: Ole-Bjørn Magnussen og sykkelen med kasse på bagasjebrettet var uadskillelige. Nå er han borte etter et 80 år langt og spesielt liv. Foto: Nina Schyberg Olsen 
Bildetekst

SLIK VI KJENTE HAN: Ole-Bjørn Magnussen og sykkelen med kasse på bagasjebrettet var uadskillelige. Nå er han borte etter et 80 år langt og spesielt liv. Foto: Nina Schyberg Olsen Bildetekst

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

Nordstrand blir ikke helt det samme uten bydelsoriginalen Ole-Bjørn. Nå har han avsluttet alle sine livsverk.

DEL

NORDSTRAND: I mange tiår så vi han i bydelen. Ikke akkurat så flott antrukket, og for noen kanskje litt skummel. En raring, men bak hans noe busende fremferd banket et godt hjerte og betydelig kunnskap.

Livsverket ved Ljanselva

Ole-Bjørn parkerte sykkelen for godt i sitt hjem forrige søndag, så vidt passert 80 år.

Han bodde på Engersbråten, nederst i Munkerudveien, hvor han forsøkte å bygge opp sitt livsverk; et østerriksk turistsenter. Det ble ikke akkurat et trekkplaster for mellomeuropeere. Men alle de lokale som tok seg en tur over tunet fikk en opplevelse. Mange ristet på hodet, andre syntes det var spesielt og morsomt.

Grunnstammen var et par Moelven-brakker Ole-Bjørn mente det var riktig å «passe på» etter at de i lengre tid hadde stått på Søndre Nordstrand. De var for store til at han selv kunne frakte dem, så kranbil og politieskorte med blålys ble «rekvirert».

Siste original

Med Ole-Bjørns død har byen mistet en av de siste originaler.
 

– For oss som kjente Ole-Bjørn, var han i hele sitt liv et uregelmessig verb som levde et liv som var langt fra A4, sier Jørgen Meyer, klokker i Lambertseter kirke. Han sto Ole-Bjørn svært nær, var kanskje den som kjente han aller best.
 

– Han hadde en usminket mangel på respekt for autoriteter og eiendomsgrenser. Han tok seg til rette og syntes vi andre levde for mye i våre egne konformiteter. Av prinsipp gikk han alltid med en sko av hver for å understreke sin frihet, forteller Meyer.
 

Allerede som 17-åring dro Ole-Bjørn til sjøs. På fem skuter lærte han å bli dekksgutt og jungmann, men hans spesielle væremåte førte til at han ble satt på land i Frankrike og måtte haike hjem.
 

– Fra den tid fulgte et urolig liv som førte han til og fra, forteller Meyer. Oppfinnsomhet og aktivitet er stikkord for mannen som etter hvert ble kjent på både godt og vondt på Nordstrand. Dette førte også til at han måtte bak murene. Men hans tid her førte til at han fikk utløp for sine evner til både å skrive dikt, tegne og male.
 

– Mine bilder av «Skrik» er mye bedre enn Munchs, slo Ole-Bjørn fast en gang han var innom Nordstrands Blad for å selge sine kunstverk. Fremstøtet endte med at det ble kjøpt inn bilder som fikk plass i bydelshuset på Sæter.

Lagde kopi av moren

I flere år bodde han med sin mor på Grünerløkka. Hun var krigsinvalid og trengte hjelp. Den fikk hun av sønnen, som også fikk innvilget krigsskadeerstatning for henne.

Til slutt fikk hun sitt liv, både før og etter sin død, på Engersbråten. For så tett forhold til sin mor hadde Ole-Bjørn at han laget en menneskefigur av pappmasjé, som han kledde opp med morens gamle klær og plasserte i rullestolen hennes. En 17. mai ble hun rullet ut og fikk «oppleve» grunnlovsdagen på Sæter. En seanse som vakte betydelig oppsikt.
 

På 1980-tallet ville Ole-Bjørn legge alt som fulgte navnet bak seg. Han forsøkte å skifte identitet til Torbjørn Hangårsta – han går og er sta. Men Ole-Bjørn-navnet ble helt til det siste hengende ved han.
 

Nå blir ikke lenger Ole-Bjørn å se med sin sykkel, på jakt etter ting til livsverket sitt. Et langt og spesielt liv er over.

LES FLERE SAKER OM OLE-BJØRN HER

Denne saken sto på trykk i Nordstrands Blads papirutgave 29. januar 2015, men er blitt publisert på nett i ettertid

Artikkeltags