Gå til sidens hovedinnhold

Ungdom må oppleve mestring og stolthet, men ikke byråkrati

Innsendt

Jeg er bekymret for det økende antall unge uføre og ungdom som liter med psykisk helse på grunn av mindre fysisk aktivitet, gode opplevelser, ensomhet, fattigdom, bosituasjon, familiesituasjon, rus/alkohol, sosiale utfordringer og mindre gode arenaer hvor de kan få oppleve «mening og mestring».

Det finnes mye tilbud mot målgruppen, men min forståelse av dem er at det er lite koordinering og samkjøring. Det kunne vært bedre kombinasjon både av offentlige og private tilbud.

Hva de trenger:

Etter min oppfatning, etter å ha jobbet med ungdom, opplever jeg ofte at «den flotte målgruppen» trenger å få jobbe med følgende:

  • Å ha struktur og rutine
  • Å få voksenrolle foran dem
  • Å ha erfaring
  • Å få systemforståelse
  • Å få bedre kunnskap om samfunnet og om kontraster mellom de gode norske system og de dårlige system fra tredje verden
  • Å ha opplevelser
  • Å få mestringsfølelse
  • Å få veiviser som kan bistå dem i veien videre med å finne ut hva de vil bli, når det gjelder å fullføre utdanning eller skaffe jobb
  • Å få vite om de samlede tilbud og tjenester fra hele samfunnet eller felleskapet
  • De trenger også en person som kan motivere og orientere dem om realiteten og ansvarliggjøring, slik at de kan få forståelse for «hva er plikt og hva er rett». Her kan det være lurt å fortelle dem om «gjør din plikt, krev din rett»

Videre tenker jeg at ungdom trenger følgende:

  • Mer omsorg
  • Mer kjærlighet
  • Mer omsorg- og forsørgeransvar fra sine foreldre, ikke bare vise veien til NAV og kaste ut av boligen når de er 18 år!
  • De må få vite om hvordan de bør kommunisere med arbeidsgiver (det må være effektiv, god og forståelig kommunikasjon mellom tjenesteytere og målgruppen)
  • Mer effektiv veiviser og motivator (ikke minst fra de offentlige tjenester)
  • Tett og tidlig oppfølging, ikke bare på papir, men i praksisen når en ung person ikke får tak i sin veileder (ikke bare i NAV, men andre instanser som har ansvar for å gi en god, effektiv og tilstrekkelig oppfølging av ungdom og å vise/finne ut alternative veier og muligheter. Det kan være mulig at arbeidsmengden og ressurskapasiteten er et hinder til å få tak i sin veileder, da en veileder har mye å gjøre med å følge en stor portefølje.

De unge menneskene bør også få de følgende viktige plassene, tenker jeg:

  • Gode møtearenaer med attraktive aktiviteter rettet mot mening og mestring, som kan gi dem ansvar for å tenke på eget liv og veien videre mot hva de vil bli
  • Nok lærlingplasser
  • Nok arbeidsplasser (de store offentlige arbeidsplassene kan gi målgruppen mulighet til å få mestre et spesielt område innenfor det den enkelte ønsker å bli)
  • De bør unngå opplevelsen av «et byråkrati» og «å skyve ansvar fra hverandre, i stedet for å finne problemstillinger og løse dem i samarbeid med målgruppen og en effektiv koordinerende tjeneste fra offentlige og private instanser
  • De som har oppfølgingsansvar av målgruppen, bør være mer flink til å få bedre brukermedvirkning og gi en god følelse av tjenesten (kanskje hjertelig, ikke bare tenke på å oppfylle arbeidstiden). Det kan gi ungdom en fin opplevelse av brukertilfredshet. Samt at alle som involverer seg i ungdomsarbeidet bør jobbe hardt for å få flere unge ut i utdanning eller jobb.

Mine forslag til å skaffe et bedre koordinert arbeid rettet mot ungdom, er følgende:

  1. Skape flere arbeidsplasser i offentlige sektorer og gi målgruppen mulighet til å øve på mestring i eget liv. Dersom vi gjør det i praksisen, sparer de kommunene/Staten masse penger i oppfølgingsarbeid.
  2. Fint om vi får et kommunalt «Arbeidsmestringssenter», som kan være «Arbeidssenter» eller «Fagbrevsenter». En av de offentlige instansene i ungdomsarbeidet er NAV som kan henvise ungdom til senteret, da ungdom under 30 år har aktivitetsplikt og behov for å få arbeidserfaring og forståelse av arbeidslivets krav. Ungdommer som ikke har mulighet eller vil komme tilbake til utdanning, som helst vil ha jobb, men mangler erfaring og forståelse av arbeidslivets krav og vilkår. Et "Fagbrevssenter" eller "Aktivitetssenter" kan gi en kommune mulighet til å spare penger. Hvordan? De som mottar sosialhjelp, har aktivitetsplikt. Det kan og vil gjøre dem økonomisk selvhjulpen, hvis de gjør meningsfylt jobb gjennom deltakelse på aktivitet. De oppfyller aktivitetsplikten, samt får erfaring og velger veien til en jobb. Eventuelt får de fagbrev. På denne måten kan en kommune yte sine kommunale tjenester til sine innbyggere på ulike tjenesteområder. Samtidig får målgruppen opplevelse av meningsfullt arbeid, får attest, referanse og arbeidserfaring som kan føre til et eventuelt lønnet arbeid.
  3. «Ung-sosialarena» midt i kommunebyene hvor ungdom kan samle seg etter arbeidstida, slik at ungene ikke havner i alkohol- og rusproblematikken eller føler ensomhet. En ungarena bør være bemannet av voksne med tilbud om morsomme og attraktive aktiviteter.
  4. En ungdomsoppfølgingsarena som kan være «Ungdomssenter» i NAV som for eksempel bør være organisert på en måte hvor målgruppen får ekstensivt arbeidsrettet oppfølging, pluss fysisk aktivitet. Dersom vi som felleskap klarer å gjøre det, kan sosialtjenesten/NAV spare penger ved å sende unge brukere til en kursarrangør. NAV har den beste kompetansen av arbeidsliv, veiledning og rådgivning, ikke minst motivasjonsarbeid, påstår jeg.
  5. Øke deltakelse av målgruppen innen frivillighetsarbeid, idrettslag, nabolag, borettslag, slik at målgruppen får bedre nettverk, kjennskap og vennskap med hele samfunnet, noe som kan føre til jobb, mening, opplevelse og glede av livet
  6. Bedre koordinert samarbeid mellom Utdanningsetaten, barneverntjenesten, barnehager, skoler, helsemyndigheter, psykisk helse, frivillige organisasjoner, foreldre, politi osv. Det kan være lurt å opprette et samlet «Infosenter» for ungdom. Jo, vi har masse informasjon og digitalarenaer for ungdomsarbeid og informasjon, men ikke på én plattform.
  7. Kapasiteten i NAV bør økes slik at veiledere får mindre portefølje. Etter min opplevelse av å jobbe med ungdom er jeg ikke negativ mot ungdommer, da jeg mener at ungdommene våre ikke får tilstrekkelig oppfølging i praksisen, selv om det er mye skryt med tall og arbeid på papir.
  8. Jeg ser at hele regjeringen, samfunnet, felleskapet og alle de politiske partiene snakker om og jobber for gode tiltak, initiativ og arbeid retten mot ungdom. Likevel er det en tendens til økning av unge uføre og ung-mottakere av arbeidsavklaringspenger (AAP). I ungdomsarbeidet trenger vi kanskje flere motivatorer enn veiledere, tenker jeg.

Min mening er at dersom vi i felleskap klarer å gi våre unge en god, flott og meningsfull opplevelse gjennom en samlede omsorg, blir det mindre kriminalitet og frafall fra skole hos ungdommer.

Jeg er bekymret for at unge mennesker havner i ungdomskriminalitet, rusproblematikk, faller bort fra utdanning, skole og får helseutfordringer. Dersom vi som felleskap kunne forebygge bedre helse blant ungdom (gjennom fysisk aktivitet), kartlegge ungdommers behov for bistand og skape muligheter for deres fremtid, ville situasjonen vært helt annerledes når det gjelder å få ungdom ut i jobb eller utdanning.

Jeg mener at alle de øvrige tjenesteytere (både offentlige og private) bør rette mer oppmerksomhet mot målgruppen, men ikke på system og byråkrati og skyve ansvaret fra hverandre. Videre tenker jeg at dette arbeidet trenger bedre samvær, samkjøring og samarbeid som er felleskapets felles ansvar for å få ungdom ut i utdanning eller jobb. Her kan det være viktig å se på regelverksendringer, som er politikernes jobb.

For å kunne lykkes i det fellesansvaret mener jeg at ungdom må få opplevelsen av mestring og stolthet, men ikke byråkrati.