Gro (62), som vokste opp på et småbruk i Horten, lurte på hvordan det var å bo i blokk. Hun hadde lest Aurora-bøkene til Anne Cath Vestly og tok initiativet til denne reisen tilbake til barndommens rike. Kari (68) og undertegnede (70) vokste opp på Midtåsen på 1950- og 60-tallet, Frøydis (65) i en lignende blokk på Holmlia. Nå bodde vi alle fire i Horten.
Det var første gang noen hadde bedt om å få se barndomshjemmet mitt, og vi fikk lov til å komme inn i leiligheten jeg vokste opp i, takket være en venn fra barndommen som fortsatt bor i blokken. Hun inviterte på kaffe og skolebrød, og ivaretok på den måten minnet om Midtåsen, der det alltid luktet nybakt.
Det var en spennende utflukt. Vi sjekket inn på rom 303 på Cochs Pensjonat en fredag ettermiddag. Et romslig firemannsrom med bad og utsikt mot bakgården. For 375 kroner hver kunne vi overnatte rett bak slottet, og utforske storbyens gleder en fredagskveld. Lørdag tok vi trikken tilbake til barndommens rike.
Verdens vakreste trikketur
Vi satt nærmest andektig og kikket ut på alle øyene i Oslofjorden, slik jeg alltid gjorde da jeg som ung gikk på skole i byen og tok trikken hjem. Den gangen slet Ekebergbanen seg oppover alle bakkene, nå suste vi av gårde mot Sæter. Vi «hang» litt i Sæterkrysset, før vi fortsatte nedover Nordstrandveien.
Noe av det mest skjellsettende som skjedde i min barndom, var da to fylliker stjal Ekebergbanen. Vi vokste opp med røverne i Kardemomme By, og en dag jeg kom syklende nedover Nordstrandveien sto Ekebergbanen så merkelig stille på broen. Trikken, som pleide å skingre av sted, hadde fått et uventet stopp.
«Noen fylliker har stjålet Ekebergbanen» sa venninnen min, med trykk på hvert ord. Men «røverne» kom ikke lenger enn til første stasjon etter Ljabru, før «trikkefører Syversen» og konduktørene tok strømmen ... Det er slik jeg husker historien. (Om Bastian arresterte dem, kjenner jeg ikke til).
En maidag kanskje 57 år seinere passerte vi gamle Nordstrand gymnas og Andersendammen på veien «hjem».
Noen ungdommer moret seg en sommer med å sende inn badetemperaturene til Reiseradioen, og det tok noen dager før NRK skjønte at Andersendammen ikke kunne sammenlignes med Ingierstrand og Hvervenbukta. Ingen hadde noensinne badet i dammen, bortsett fram alle dem som plumpet der om våren. Men en kort periode ble gradene registrert og ropt opp i Reiseradioen.
Hva følte jeg da jeg gikk over dørstokken «hjemme» i den nederste grønne blokken? Det var ikke lenger vår leilighet, det var 50 år iden jeg flyttet. Rommet mitt virket mindre enn før, verandaen var som den alltid hadde vært, badet var blitt større og modernisert. Samtidig var det utrolig sterkt å være tilbake igjen.
Hva ville jeg vise mine venner? Mens vi drakk kaffe og spiste nybakte skolebrød i etasjen over, pratet vi om det som var og det som er. Tankene min vandret tilbake til 1950-tallet, jeg hørte stemmer fra oppgangen og fra den store steinen i bakken lød en dump lyd av ball. Utenfor krydde det av unger ...
Jeg vokste opp i duften av nybakt og Nivea …
Mødrene satt på benkene der sandkassa og dukkestua var. Først vasket de kopper, gulv og klær, så gikk de ut i de uendelig lange og lyse dagene som var den gangen.
Dukkestua mi var bare noen steiner, men jeg hadde tre rom og kjøkken og kunne leke der i timevis. Mødrene hadde kaffe, boller og en aldri hvilende latter. Den grønne blokken våknet til liv. Våren hadde eksplodert, og kvinnene kom ut med kurver og termos. De satte seg ned på benken, og snart luktet det solkrem og nykokt kaffe.
Mødrene var så raske med husarbeid om våren, de satt her både støtt og stadig. Ikke mamma, for hun jobbet. Broren min og jeg gikk i park og i barnehage på Ekeberg. Men det hendte en sjelden gang at hun satt på benken, og da var jeg lykkelig. Latteren runget, og kaffen var varm. Bollene rakk til alle.
Det var barn overalt, og vi gikk ut og inn av alle leilighetene. I kjelleren var det fellesvaskeri, sykkelstall, boder og bomberom. Vi hadde alt vi trengte. Først og fremst hadde vi Gerhardsen. Jeg tror jeg hadde en lykkelig barndom.
Jeg husker våronn, langbord og oppskårne smørbrød. Aftenposten lå på alle dørmattene unntagen vår. 1. mai var det ofte dugnad, men mine foreldre pyntet seg og dro til Youngstorget. Jeg fikk tidlig en følelse av at vi var litt annerledes, men hadde venner i alle etasjer.
Vi lekte gjemsel, døball og kastet på stikka. Jeg samlet på noen plastbokstaver, som vi kunne lage lenker av og skyte med. En av barndommens lykkeligste dager var da jeg arvet en hel skoeske med dueringer av Helene i første etasje. Hun hadde vokst fra dueringene sine. Dette kan bare sammenlignes med den dagen sønnen min arvet alle fotballkortene til Espen i nabohuset.
Jeg var ti år i 1962. Alle ungene satt ytterst på pynten utenfor blokken og trodde at det ble krig. Russiske krigsskip var på vei til Cuba, og hele verden var i åndenød. Jeg husker ennå skrekken og alvoret i de voksnes øyne.
Frykten for atomkrig var fortsatt en del av barndommen etter at Cubakrisen var over, og vi igjen kunne konsentrere oss om Stompa, Evi Bøgenæs og Nancy Drew. Angsten fulgte med på skoleveien da det foregikk prøvesprengninger både i øst og vest. Mamma engasjerte seg i de første atomkampanjene og skjulte ikke verdens galskap for oss barna.
Blokken var en trygg havn. Jeg vokste opp i husmødrenes tid, men var et nøkkelbarn. Hadde jeg glemt nøkkelen, gikk jeg opp en trapp og ringte på hos naboen: Et øyeblikks lirking med en kjøkkenkniv, og leiligheten var åpen. Jeg hadde ofte venninner på besøk, og vi likte å bake kake og hoppe i sengene ...
I denne leiligheten på Midtåsen bodde en av landets mest folkekjære kunstnere i 50 år: – Her er det skapt enormt mye kunst
Mange grønne lunger
Vi hadde flotte gressplener bak blokkene, fotballbane like i nærheten (som ble sprøytet om vinteren og gjort om til skøytebanen) og uendelig med skog, sett med et barns øyne. Da jeg for cirka 20 år siden var på en konferanse om barndommen i regi av Norsk Form, så jeg plutselig et bilde av blokkene jeg vokste opp i. En landskapsarkitekt fortalte den gangen at Midtåsen var et av de første eksemplene på planmessig bevaring av natur i norske boligområder. Hun (Anne-Karine Halvorsen Thorén) utdypet dette i en veileder om bolig og miljøfornyelse i større boligprosjekter. I en bildetekst står det så vakkert: «De ti lamellblokkene er varsomt tilpasset det opprinnelige terrenget».
Vi bygde hytte i skauen, slo ball i gata, lekte ping pang blikkboks og titten på hjørnet og hadde venner over, under og ved siden av leiligheten. Det var alltid noen barn hjemme og uendelige mange barn var ute.
Det er trist å lese Nordstrands Blad 12. mai i år, der det står at fremtidige byggeplaner på Midtåsen skremmer barnehageansatte og foreldre: «De frykter at et av de siste skogsområdene i nærområdet står i fare for å forsvinne». For i et skogholt nedenfor de fargerike blokkene har de gapahuk, bålplass og klatretrær, og her har de sin faste plass, som de besøker et par ganger i uka.
Nettopp fargene, plasseringen av blokkene og friområdet rundt gjør inntrykk på Gro, og jeg ser min barndom med hennes blikk: Blokkene, som så varsomt er tilpasset terrenget, og all naturen vi kunne utfolde oss i. Ta vare på dette unike boligområdet for framtidige generasjoner!
Kjemper for skogen på Midtåsen: – Ikke mange grønne lunger igjen på Nordstrand
Endelig punktum for 520 nye boliger på Midtåsen
Utbyggere foreslår ny løsning for kjempetomten på Midtåsen, men får lunken mottakelse
